Dette reisebrevet er i 10 deler, klikk på tallene under for å komme til en av de andre delene.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Neste ut er korallslangen, (Micruroides euryxanthus). Dette er USAs giftige slange, og jeg ble overlykkelig da vi fant den! Jeg husker jeg løp ut av bilen, ikke helt sikker på hva det var vi så, og sekundet jeg så den ropte jeg “KORALLSLANGE, KORALLSLANGE!!” Husker jeg riktig, så tror jeg kompisene mine lo av hvor gøy jeg syns det var å finne den.
Dette er ikke en slange som nødvendigvis er vanlig å se, så følte at flaksen var med oss den kvelden. De folka som vi stoppet og pratet med på natta ble grønn av misunnelse da de så vi hadde funnet en!
Korallslangen er den eneste slangen fra Elapidae-slekten som finnes i USA. I samme slekt har man også mamba, kobraer, kraiter og taipaner. Den har en nervegift som er svært farlig, men på tross av dette så har faktisk ingen i USA dødd av et bitt fra denne slangen før. Faktisk, så er det så få mennesker som blir bitt av denne, at det ble besluttet av motgift var for dyrt til å fortsette produksjonen.
Korallslangen har utviklet en avledningsmanøver som kan virke veldig overraskende hvis man ikke er klar over det – de….fiser. Det kalles “cloacal-popping”, og det er en lyd de lager med skjellene rundt kloakken, og det høres nøyaktig ut som en liten serie med fjerting. Jeg var ikke klar over at de lagde den lyden, så idet jeg skulle få tak i den og den begynte å fise, så klarte jeg ikke å la vær å le! Her har vi USAs giftigste slange, og den fiser på oss!
Nå skal det sies at korallslangen er kjent for å ikke være veldig aggressiv. Den beveger seg kjapt, for all del, men gjorde ingen forsøk på å bite eller oppføre seg ufin. Men det å stå stille for fotografen hadde den ingen planer om, så bildene ble så-som-så. For de som ikke har forsøkt å fotografere slanger som ikke står stille – det er mildt sagt frustrerende vanskelig.
Så greit. Hvis du ikke vil sitte stille, så får du bli props i områdefotografering!
Mens vi lå på bakken og fotograferte, så var det veldig flatterende å se at over oss begynte gribbene å sirkulere. Nei, vi driver ikke å dør, selv om i denne varmen kan det lett føles sånn ut!
Siste slangen vi fant var en mojaveklapperslange (Crotalus scutulatus).
Det er rart ved det – innimellom så finner man seg bare en favoritt uten at man helt klarer å pinpointe hvorfor. Mojaveklapperslangen er en av de for meg. Det var viktig for meg å finne en, og jeg husker hvor skuffet jeg følte meg kveld etter kveld da vi ikke fant noen andre, bortsett fra den nylig påkjørte fra en av de første kveldene våres her.
Og så fant vi denne, en stor, velfødd og hissig dame, og trolig også høygravid og rett rundt hjørne for fødsel. Det var som å finne gull! Lykkerus uten dimensjoner! Selv mer enn korallslangen!
Da vi så denne dama var hun allerede vel på vei inn i buskene langs veien, så jeg måtte være kjapp før hun kom seg forbi piggtrådgjerdet til kubøndene. Jeg grep slangekroken, løp etter og tok tak i henne, og hun ga meg en eksplosiv, umiddelbar eksplosjon hvor hun kastet halve kroppen rett mot meg med åpent gap, klar for å bite trusselen som nettopp tok tak i henne. Jeg spratt litt bakover, men ga fortsatt ikke slipp på slangen. DENNE fikk ikke stikke av!
Hun roet seg relativt fort, og fikk henne ned i overnattingsboksen helt trygt og rolig.
Mange syns at det er vanskelig å skille mellom en mojaveklapperslange og en diamantklapperslange. Den største forskjellen mellom dem er at mojaven har mye mer gulgrønn nyanse over hele kroppen, samt at de hvite og svarte ringene mot slutten av halen har mye større mellomrom. Jeg var redd jeg ikke ville se forskjellen første gang jeg fant en, men det er som de erfarne sier – når du først ser en, så SER man det klart og tydelig.
Mojaven er en av de giftigste av klapperslangeslekten. Klapperslanger generelt har en hemotoxingift, hvilket vil si giften angriper blodcellene og organene, og gjør at blodet koagulerer seg i blodårene. Mojaven produserer hemotoxins, men i mange populasjoner så inneholder giften også store, dødelige doser nervegift som angriper nervesystemet. Heldigvis er motgift lett tilgjengelig i USA, og dødsfall fra denne forekommer sjeldent… Men da vi reiste til USA fikk vi høre om en annen reptilfotograf som hadde dødd uka før av et bitt fra en mojave, bittet var rett i håndleddet og han døde i helikopteret på vei til sykehuset. Med dette i tankene så er dette absolutt en slange som man bør ha ytterst respekt for.
Og når alt det er nevnt, så klarer jeg enda ikke å komme over hvor vakker den er. Det fine fargespillet sola lager på skinnet, de intense øynene. Hele turen var verdt det pga den lille stunden vi tilbragte med denne mojaven.
Helt tilslutt en liten snutt av hvor vi slipper fri igjen den siste slangen i rekken, hvor kompisen min endelig håndterer en klapperslange. Slangen i filmen er den voksne diamantklapperslangen, hvor man også kan se hvor bedagelige og rolige disse dyra blir så fort de forstår at vi ikke skal skade dem.
Dagen etter dette var det på tide å pakke sakene våres og flytte oss tilbake til Phoenix for å ta flyet hjemover. Vi tok også en tur innom Arizona-Sonora Desert Museum, hvilket jeg absolutt anbefaler! Det er et veldig flott museum som handler om alt man kan finne i Arizona, fra planteliv, til mineraler og geologi, og dyr. Kjempeinteressant på alle måter. Men etter dagen vår med slangene så føler jeg det blir så antiklimaks å avslutte med tilfeldige bilder fra museet.
Så da velger jeg heller å avslutte reisebrevet med et bilde som kompisen min tok av oss da vi var i Grand Canyon. Syns det gjenspeiler så godt hvor fin tur vi hadde. Så får jeg i mellomtiden håpe på at dette er langt ifra siste tur til Sonoranørkenen.
Takk for at du leste!
