Dette reisebrevet er i 10 deler, klikk på tallene under for å komme til en av de andre delene.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
“Welcome to Arizona, you bastard.”
Nenia Campbell, Armed and Dangerous
Du vet den følelsen etter å ha besøkt et sted, og du bare føler du hører hjemme og vil bli der for alltid?
I dag, 1. september, markerer det nøyaktig 2 år siden jeg og to venner dro på en to ukers tur til “reptilmekka” Arizona. 6000 km fordelt på 14 dager, lange netter og tidlig opp, mye søppelmat og energidrikker, fulle minnekort og et sinn full av minnerike opplevelser, inntrykk og ny kunnskap.
Jeg håper dette er like interessant for dere å lese som det var gøy for meg å skrive om og mimre.
Arizona finner man midt i Vesten i USA, og er kjent som The Grand Canyon State. Arizona er rikt på både veldig varierende landskap og dyreliv og er for mange reptilinteresserte kjent som en av de beste statene for “herping”. For å kunne gjøre dette lovlig i Arizona må du betale for jaktlisens som koster ca 1000 kr for 1 år. (Dvs, helt gratis å bare se, men skal man “manipulere” og håndtere dyret på noen som helst måte så må man ha lisens.)
Arizona er en veldig spennende stat. Det er (dødsens)varmt nede i dalene ved storbyene, og kjølig oppe i fjellene. Man finner tett barskog i fjellområder full av svartbjørn og hjort, og på flatmarkene og i dalene er det et nakent, “dødt” landskap med tørst bakke og flora armert med de grusomste nåler i form av høye saguaro og innpåslitne “jumping Chollas”. I nord har man den fantastiske Grand Canyon hvor rovfugler i form av hauk, ørn, gribb og kondorer svever majestetisk i luften, og drar man enda litt lengre nord-øst så er man midt oppi vaskeekte Ville Vesten filmlandskap med røde fjellformasjoner som oser indiansk Navajo kultur, ånd og tro. Sørvest har man ørken så langt øyet kan se, med (ørliten)sjanse for å se både ozelot og jaguar, og det er ingen tvil om at det er klapperslangene som dominerer bakkenivået. Sørøst har man de vakre “sky islands”, fjellgrupper som plutselig stikker opp blant flatt prærielandskap hvor dust devils danser over slettene. Om natten i monsoontiden så er man belønnet med et vakkert himmelshow i form av tordenstormer som er for langt unna til å høres. På netter hvor ørkenhimmelen er fri for skyer er det et vanvittig syn av millioner av stjerner som former melkeveien samtidig som stillheten avbrytes av absurde hyl fra coyoter rett i nærheten. Og hva som fort nettopp var en uttørket ørken kan endre seg på et sekund til å bli en kraftig elv med regnvann som falt flere km unna. Byene i staten er variert, alt fra moderne Phoenix til slitne, ikoniske cowboytettsteder som tiden ser ut til å ha glemt, men som allikevel er utrolig koslige og kulturrike.
Det er magisk. Det er virkelig få andre ord som kan beskrive Arizona så godt som rett og slett magisk.
MEN, i frykt for å høres ut som jeg prøver å selge en overvurdert chartertur, så starter jeg bildeserien fra turen vår, med slanger, øgler, flora og fauna, og noe av det Arizona ellers har å by på, på både godt og vondt.
Phoenix
Turen vår startet i hovedstaden Phoenix. For en som har flyskrekk (altså meg) så var 16-17 timer på fly mer enn nok, og på toppen av det hele klarte vi alle tre å pådra oss en kraftig forkjølelse pga kjøleanlegget i flyet. Man kan trygt si det ble 2 uker bilferie med Kleenex som vår beste reisevenn. *ler*
Varmen praktisk talt slår deg i ansiktet som en knyttneve sekundet man går ut av flyplassen. Originalt var planen å kun være i Phoenix en natt og så reise nordover dagen etterpå, men siden kofferten min bestemte seg for å overnatte i Chicago, så ble vi nødt til å være i Phoenix en natt til. Hvilket var slett ingen dårlig avgjørelse, ettersom Phoenix har mye å gjøre og se på, og vi fikk gjort unna mye nødvendig shopping.
Ser kanskje eksotisk og frodig ut med palmetrær, men den tørre, intense varmen ga ingen skjul på at vi nå var i ørkenen…
Phoenix er en pen storby, og veldig lett å finne frem i. Ryddig og rent, lokal flora pent plantet langs veier og rundt bygninger som ser ut til å bli stelt daglig til punkt og prikke. Phoenix ser tilsynelatende ut til å være stolt av sitt lokale og spesielle dyreliv, og man ser statuer og grus-formasjoner på bakken av både klapperslanger og gilamonster øgler langs motorveier. De har lange strekninger med fortau langs de fleste veier, men man ser nesten aldri folk faktisk bruke dem. Det er det for varmt til på sensommeren/høsten.
Phoenix Zoo
På vår første dag skulle vi til Phoenix Zoo.
Phoenix zoo er et godt eksempel på mye av det viktige arbeidet en dyrepark kan gjøre. Parken åpnet i 1962, og har siden da vært med på en rekke forskjellige lokale og internasjonale bevaringsprosjekter av en hel rekke forskjellige dyrearter. Phoenix zoo er verdensberømt for å være de første som startet bevaringen av den tidligere utryddede arabisk oryx, Oryx leucoryx, og takket være fasiliteter som Phoenix Zoo finnes det nå 1100 oryxer tilbake i naturen igjen.
De fokuserer mest på bevaring av lokal fauna, og har for tiden 8 utrydningstruede arter de fokuserer på, blant annet svartfot-ilder og Chiricahua leopardfrosk. Årlig settes det ut individer fra oppdrettsfasilitetene deres tilbake ut i naturen, og de har stor suksess med blant annet svartfot-ilderen.
Conservation senteret hvor disse dyrene avles kan man som besøkende ikke komme inn til, da disse dyrene ikke skal tilvennes mennesker. Men parken er full av annet snadder!
Dessverre så var det så hinsides varmt der (44 Celsius) at vi nordbaggarna hadde nok med å fokusere på å få nok vann i kroppen og ikke dø i varmen, men fikk heldigvis noen bilder ut av turen. Da vi kom inn i gavebutikken ble vi møtt av to hyggelige eldre damer som la merke til at det så ut som vi holdt på å dø, og da de fikk vite vi kom fra Norge så fikk vi umiddelbar medlidenhet. :p Ellers var parken nydelig med fine innhegninger til dyra, dog noe utdatert enkelte steder med mye gitterbarrierer. De har en vanvittig flott sumatra hanntiger i parken som jeg dessverre ikke fikk bilder av.
Vi var ikke langt unna å hoppe ut i vannet sammen med brillebjørnene for å unngå varmen. De koste seg i alle fall!
Midt i parken er det en stor savanne med diverse afrikanske dyr, blant annet en stor flokk sjiraffer, krontraner, gribber og watusi-kyr.
Og vi syns det var innmari stas å få lov til å mate sjiraffer og kjempemaursluker! Dyrepasseren som var med oss hevdet at “everyone should at least once in their lifetime try feeding an anteater”. Det var ganske spesielt. De har en lang, tynn tunge som er dekket av et spesielt slim, så når man skal håndmate de tar man en masse melorm inni handa og lar maurspiseren fiske det ut. Hender måtte vaskes grundig etterpå for å få av alt slimet.
Neshorniguan, en truet dyreart fra de karibiske øyer, Haiti og Dominikansk Republikk. Selv om arten er truet, så er den vel representert i både privat eie og i dyreparker verden rundt.
Komodovaraner er alltid en fryd å se! Varaner har en kløyvd tupp på tunga, slik som slangene, og smaker på luftpartiklene for å orientere seg og finne frem bytte. Komodovaraner kan bli relativt bedagelige og tamme i fangenskap, og mange institusjoner klikker- og targettrener dem for å minske stress ved nødvendig flytting av dyret eller veterinærundersøkelser. Komodovaraner er ikke veldig vanlige å se i dyreparker, da de er lett utsatt for infeksjoner og ikke de enkleste å få til å avle.
Nordover
Etter en tur i dyreparken, var det på tide å komme seg nordover mot Grand Canyon og til Monument Valley.
Blå vei for å markere reiserute.
Siden vi skulle i cowboyland og ri på mustanger så måtte vi selvsagt handle inn cowboyhatter! Det er sprøtt hvor dyre noen av disse cowboyhattene kan være!
Og som alltid, veiene i USA tilbyr alltid ofte et stort utvalg av interessante kjøretøy. Denne kunne jeg forsåvidt veldig gjerne tenkt meg å ha selv!
Kontrollert (regner jeg med) skogsbrann i distansen. Et relativt vanlig syn i dette området mellom Phoenix og Flagstaff.
Ford Pickup truck og en mann i cowboyhatt. Blir ikke mer USA enn dette!
Politiet i USA er langt mer opptatt av å stoppe biler langs veien enn hva de er i Norge. Dette var vanlig syn overalt.
Hjemløsheten i USA er et stort problem og er godt synlig. Denne fyren hadde dog et smil om munnen og et skilt som sa “Me hungry, Bada-ba-ba-ba, I’m bummin’ it!”
Turen nordover gjorde vi over to dager, og vi stoppet for overnatting i et ørlite tettsted kalt Valle. Her møtte vi også på det første jeg har opplevd av dårlig kundeservice i USA, noe jeg nesten trodde var ikke-eksisterende av tidligere erfaringer. Jeg og kompisen min forsøkte å få hjelp til noe ang inngang til Grand Canyon, hvor vi bare ble veivet vekk for de gadd ikke å svare oss. *ler* Vi ble ganske forvirret, men klarte heldigvis å finne ut av problemet på egenhånd dagen etterpå.
Kvelden kom, og vi var eventyrlystne. Vi kjørte et stykke nordover til vi fant en ensom landevei (som IKKE var privatvei og forbudt å kjøre på, hvilket det virker som hele USA er dekket med utenfor nasjonalparkene,) og kjørte til siden for å rusle litt rundt og lete etter dyr i totalmørket. Folk flest ville nok uroet seg for å tråkke på klapperslanger eller andre giftige dyr, men jeg kjente heller litt på frykten av å støte på kyr. *ler*
Digg å lyse rundt med lommelykt og se forholdsvis store edderkopper har spunnet nett en halv meter over bakken mellom trær og busker. Jeg er ikke redd edderkopper, men selv jeg kjente litt på det at det ville ikke vært veldig kult å gå igjennom et spindelvev og få slike edderkopper på seg…
Vi veltet om litt steiner, og det krydde av sorte enker (Latrodectus hesperus). Sorte enker har et rykte som er noe hauset opp, men allikevel ikke en edderkopp man ønsker å bli bitt av. Men som med de fleste dyr, provoserer man ikke edderkoppen så vil de heller ikke bite.
Solifuger, eller valseedderkopper eller (mer passende) Desert demons som de også kalles. De har kraftige kjever de kan bite med, men er ellers fullstendig harmløse da de mangler gift. Kanskje ikke det vakreste dyret jeg vet om, men allikevel en utrolig artig oppdagelse.
Vi leter videre og jeg kommer endelig over vår første slange på turen! En utrolig søt og vakker liten desert nightsnake (Hypsiglena chorophaea). Usikker på om disse har noe norskt navn. Trivelig liten sak som lot seg håndtere uten å bli redd eller hissig. Disse er baktannsgiftige, hvilket vil si de har en veldig svak gift i to tenner bakerst i munnen. Ikke farlig for mennesker, og holder seg til å spise små øgler, andre små slanger og kanskje litt frosk og insekter. Legg merke til den utrolig vakre perlemor-magen! Absolutt en seier for natten å finne denne lille tassen.
Klikk her for å lese neste del av reisen >>
