Dette reisebrevet er i 10 deler, klikk på tallene under for å komme til en av de andre delene.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
New Mexico
Vi hadde hørt om et bra museum bare et steinkast inn i New Mexico fra Arizona-grensen, og tenkte at dit måtte vi dra. Reiseruta dit var for det meste flate områder uten særlig mye spennende å se på, med unntak av noen historiske byer som jeg kommer tilbake til senere i posten.
Reiseruta fra Tucson, og østover mot Rodeo, New Mexico.
Noe vi dog ikke var klar over da vi nærmet oss New Mexico grensen, var at vi nå var i prime-time for gresshoppemigrasjon. Hele motorveien i et langt stykke var bare FULLT av gresshopper. Store, var de og! Senere på kvelden samme dag da vi skulle fylle bensin, så var det nesten et mareritt å forsøke å unngå flyvende og hoppende gresshoppere bare man gikk ut av bilen. Det var helt kaos!
Hele bilen var dekket av gresshoppere…
Vi passerer grensen, forbi en bitteliten by kalt Rodeo, og vips, så var vi der – Chiricahua Desert Museum.
Chiricahua Desert Museum åpnet i 2009, og har over 60 arter som finnes i Chiricahua regionen (Sørøst i Arizona). De spesialiserer seg på pitviper slanger, og har avlsprosjekt på to beskyttede skilpaddearter. De er også med i forskningsarbeid relatert til Nord Amerikas pitvipere.
Museumet er lite, men svært gjennomført på mange måter. De har kolleksjoner av både dyr, malerier og diverse gjenstander som har et amerikansk ørkentema. Gjenstandene er personlige samlegjenstander av eieren av museumet, Bob Ashley, som vi også fikk slå av en prat med.
Ellers var det Peter Lindsey som guidet oss igjennom museet, og vi fikk også en eksklusiv titt på bakrommene og oppdretssfasilitetene deres også. Peters hovedinteresse og felt er stell og oppdrett av pit vipere, og han viste oss mange vakre ungdyr og voksne som han var spesielt stolt av. Dessverre tok jeg ingen bilder av disse, da jeg glemte helt å spørre om jeg fikk lov til å knipse litt.
Litt bilder ellers i museet fikk jeg derimot til.
De har et eget rom hvor mesteparten av dyrene er i, og har noen imponerende naturlige og stilrene terrarier.
Arizona sort klapperslange (Crotalus oreganus cerberus), avlspar. Unger av denne arten er fascinerende anerledes, da de er nesten helt kremhvite med tydelige salsirkler på ryggen, men blir mer og mer sorte med gule striper etter hvert som de vokser.
Flotte malerier av Tell Hicks pryder det meste av veggplassen på museet. Han lager noen helt fantastiske malerier, og bildene hans kan også kjøpes på hjemmesiden hans, https://www.ecouniverse.com/
Jeg er en liten «skalle-samler» selv, så det å se andres kolleksjon på emnet er alltid spennende.
De har også et uteområde med diverse øgler og skilpadder som løper løst rundt. Nå var vi der litt på ettermiddagen når sola steker som verst, så det meste av dyr vi så gjemte seg under busker og inni huler. Jeg simpelthen elsker fjellutsikten i området her!
En chuckwalla, en øgle som finnes over store deler i ørkenen som livnærer seg for det meste på planter. Vi så flere av dem da vi var ute i ørkenen også, men for raske til at vi rakk å knipse bilder før de var bortevekk. Denne chuckwalla’en er nok så vant med folk at den følte vi ikke var noen trussel på denne avstanden.
Etter å ha tilbragt litt tid på museet, så var det tilbake på veien for å gjøre oss litt kjent med området. Vi bestemte oss for å tilbringe en natt i område, og brukte det gjenværende av dagen på å orientere oss hvor vi kunne finne mat, og hvor vi tenkte det var best sjans for å finne slanger.
Vi endte opp på en grusvei hvor en av oss først så en mediumstor øgle sitte ved veikanten og stoppet bilen for å løpe ut og fange den. Øgla var borte på sekundet vi stoppet bilen, men i gjengjeld så fant vi en annen liten tass:
En ung hornpadde (Phrynosoma ssp), usikker på nøyaktig art, men tipper P. hernandesi. Hvordan vi fikk øye på denne var ren flaks, da han blender ganske godt inn i omgivelsene sine og han er virkelig liten!
Vi fant også en snål larve, av arten sphinxmøll (Hyles lineata). Denne møllen er faktisk ganske tøff, da den etterlikner kolibrier nesten helt til punkt og prikke, og kan slå med vingene opptil 30 ganger i sekundet.
Etter å ha kjørt i vel over 30 min på en lang strekning langs motorveien og var bare knapt en km unna dit vi skulle finne middag, så ser vi at veien er oversvømt av en elv…
Litt usikre på om bilen vår taklet turen over, ble vi stående noen minutter å sjekke mulighetene våres. Hvis vi skulle kjøre tilbake, så måtte vi kjøre hele den 30 min strekningen helt til start igjen, da det ikke var mulig å svinge av før det. Det var litt sterk strøm i vannet og vi visste ikke helt hvor dypt det var, og etter å ha lest så mye om at man IKKE skal kjøre over oversvømte veier, så visste vi ikke helt hva vi skulle gjøre.
Plutselig kommer det en bil som var bare litt større enn vår bil, og kjørte glatt over uten problemer. Lokale folk som sikkert lo seg halvt i hjel av usikre turister. Så vi tok sjansen og kjørte over – og det gikk helt fint. *ler*
Etter et riktig godt bondemåltid på en liten sjarmerende cafè kalt Portal, som i tillegg hadde gratis WiFi slik at nerdegjengen fikk oppdatert seg på både Facebook og surfet etterlengtet internett, så var det på tide å unytte “golden hour” i området..
Og når sola går ned, så kommer krypene ut. Nok en travel Aphonopelma chalcodes hanne, ute å søker kjærleik. Denne hadde heller ikke tid til å få bildet sitt tatt, så bildet ble som det ble med en edderkopp som bare ville gå fremover. Jeg har både hatt og jobbet med mye forskjellige taranteller de siste 10 år, og aldri har jeg kommet over taranteller som gir så F i hva som foregår rundt dem som disse målbevisste hannene i Arizona. *ler*
Så etter et par møter med disse hannene i Arizona så sammenliknet jeg dem alltid med den hvite kaninen i Alice in Wonderland, “I’m late, I’m late, to a very important date! No time to say hello, goodbye, I’m late, I’m late, I’m late!”
Klikk her for å lese neste del av reisen >>
