Arizona 2014 – Klapperslangeparadis – Del 7


Dette reisebrevet er i 10 deler, klikk på tallene under for å komme til en av de andre delene.

1  2  3  4  5  6  7  8  9  10

 

Chiricahua

 

Strekningen vi valgte for nattens road-cruising viste seg å være svært produktiv, og ga oss en rekke nye hva man kaller “lifers”, altså dyr man finner i naturen for første gang.

Vi kjørte den samme strekningen frem og tilbake minst 5-6 ganger og holdt på i noen timer, og etter å ha funnet flere arter og kjente at øyelokkene begynte å bli tunge, så tenkte vi det var tid for å få litt søvn. Vi kjørte tilbake til Portal cafe, og parkerte på parkeringsplassen og valgte å spare litt hotellpenger og sov heller i bilen. I bilen med oss hadde vi også alle dyra vi fant, 3 snoker og 2 små klapperslanger. Skikkelig koselig!

Sove i bil var derimot ikke den beste måten å hvile på, da mine to kompiser er vel over 185 høye og bilen var ikke spesielt stor. Det ble klamt, og faktisk litt kaldt iløpet av natten, så vi prøvde å bruke det vi hadde av gensere som pledd for å holde varmen. Smarte meg prøvde også å lade telefonen i bilen, men sovnet fra det og glemte helt å plugge den ut… Så dagen etterpå da vi våknet klokka sju var mobilen fulladet, og batteriet på bilen helt dødt. Og vi var ikke akkurat i noe spesielt befolket område.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å vente, og så fort vi så noen komme kjørende forbi så løp vi ut og fikk stoppet sjåføren. Heldigvis traff vi på en hyggelig mann som ville hjelpe oss med å få start, og vi kom oss av gårde relativt fort.

 

Ryolittfjellene står høyt midt ute på en stor flat slette.

Ryolittfjellene står høyt midt ute på en stor flat slette.

 

Morgenidyllen var stor i fjellområdene ved Chiricahua, og vi så flere mulhjort.

Morgenidyllen var stor i fjellområdene ved Chiricahua, og vi så flere mulhjort.

 

Ekorn var det også plenty av i området, og de løp overalt.

Ekorn var det også plenty av i området, og de løp overalt.

 

Planen vår var å utnytte de første solstrålene for å lete etter en av de mer sjeldne klapperslangeartene, kalt toflekket klapperslange (Crotalus pricei). Disse er veldig like vår norske slettsnok både i utseende og foretrukne leveområder.

Noen slanger i Arizona må man ha en enda mer spesiell tillatelse for å kunne plukke opp fordi arten er så sjelden, og denne tillatelsen gies ikke til hvem som helst, aller minst tilfeldige turister som oss selv. Så vi hadde ikke tillatelse til å plukke de opp eller manipulere de på noen som helst måte, men vi hadde uansett håpet om å få øye på en og kanskje få til et bilde eller to.

Vi kjører opp fjellet, helt til veien sier stopp mer eller mindre, og kommer til en liten parkeringsplass og skilt til en tursti som også advarer mot svartbjørn. Rett ved parkeringsplassen så ser vi skråningen med steinur.

 

Arizona_2014_115

 

I dette område skal C. pricei være, og vi begynner å klatre og lete. Akkurat idet vi vandrer opp fjellstien her, så kommer det plutselig en bil til, og ut kommer Bob Ashley vi møtte dagen før, pluss to venner av ham. Det var også to andre yngre gutter her fra før av, og vi alle endte opp med å lete sammen og rope hvis vi fant noe interessant.

Det å gå blant disse steinene er ganske farlig. Et feil steg, og steiner kan rase, og man har ikke lyst til å få foten knust. Så man går veldig, veldig forsiktig og tester hver stein man setter foten på før man legger vekt. Letingen går sakte, derfor hvis man skulle se en slange eller noe annet spennende så er det ikke bare å løpe og kaste seg over dem. Vi så masse agamer og skinker blant steinene, og Bob Ashley kunne fortelle oss at område er også fult av frosk og padder.

Jeg og ene kompisen min gikk sammen i et område under noen lave trær med nesa rettet nedover, og plutselig hørte vi en HØY summelyd, som om det kom fra en enorm veps eller bie. Hverken jeg eller kompisen min er særlig glad i stikkende insekter, så litt panikkgrepet av å ikke se hvor den høye lyden kom (hørtes ut som den var knappe en meter over hode) fra forsøkte vi så raskt som mulig å krøple oss avgårde vekk fra trærne. Noen minutter senere, så ser jeg plutselig at lyden kom slettes ikke fra noe insekt, men at trærne var fulle av kolibrier som sanket nektar fra blomstene! Vi lo godt av at vi nettopp hadde flyktet fra noen fugler som knapt veier mer enn 4 gram. OH, THE HORROR!

 

Arizona_2014_116

 

Området florerte av Clark’s spiny lizards (Sceloporus clarkii).

Området florerte av Clark’s spiny lizards (Sceloporus clarkii).

 

Arizona_2014_118

 

Etter å ha lett i 30 min, så roper plutselig mine to kompiser fra andre siden av steinuren “Slange!”, men innen jeg klarte å komme meg over dit så forsvant slangen. Ifølge beskrivelsen til kompisene mine så var det garantert en C. pricei. Vi lette i vel over en time til, uten noe mer resultater, og det begynte å bli så sent på dagen at sola stekte for mye og slangene hadde nok langt seg et lunt sted resten av dagen. Men, området rundt var allikevel fantastisk!

 

Arizona_2014_119

 

Arizona_2014_120

 

Disse fjellområdene er det masse dyreliv, og det finnes til og med jaguar og ocelot her. Sjansen for å se dem er uhyrlig liten, men spennende uansett.

I dette område oppholdte også den berømte Apache-stammens militærleder Geronimo frem til 1886. Geronimo har en fascinerende og trist historie, men kort fortalt så ledet han en gruppe av de siste uavhengige indianerne, da de ikke var enige i de strenge reguleringene i indianerreservatene. Vendepunktet for han ble da hans konge og tre barn ble mishandlet og drept av mexikanere, og han sverget hevn. Etter lang resistanse ble han tilslutt drevet ut fra disse fjellene, og ble sendt til Florida som krigsfange, mens hans bande fortsatte å leve i disse fjellene. På tross av mange forsøk, så ble hans bande aldri funnet igjen, og Geronimo døde som 80-åring av lungebetennelse i Fort Hill, Oklahoma i 1909.

 

Arizona_2014_121

 

Området i Chiricahua har også mye spennende historie når det kommer til geologi, og området har blitt formet av vulkansk aktivitet som startet for ca 70 millioner år siden.

Området i Chiricahua har også mye spennende historie når det kommer til geologi, og området har blitt formet av vulkansk aktivitet som startet for ca 70 millioner år siden.

 

 

Noen av Arizonas mange snoker…

 

Arizona_2014_123

 

Etter en stund ga vi opp søket, og vi begynte å kjøre litt nedover fjellet for å finne en fin plass å fotografere slangene på. Da vi nådde en fin plass kom det tunge regnbyger, og vi ble nødt til å vente til været hadde passert.

 

Arizona_2014_124

 

Det regnet vel i en 30-40 minutters tid, og vi ble sittende i bilen og titte nærmere på slangene vi hadde funnet. På et punkt tok trettheten over for min del, og mens jeg hadde en liten kongesnok i hånden så sovnet jeg noen minutter mens slangen også bare slappet av i hånden. You know, as you do? *ler*

Så snart regnbygene passerte, tittet solen frem og vi begynte å rigge opp for fotoshoot.

 

Arizona_2014_125

 

Først ute er en ørkenkongesnok (Lampropeltis getula splendida), ca rundt 1-2 år gammel og ikke ferdig utvokst. Kongensoker er kjent for å være kannibaler og vil spise andre slanger, og de har utviklet en immunitet mot klapperslangegift og dermed står klapperslangeunger høyt oppe på menyen. Selv er kongesnoken en kvelerslange, og er ikke giftig.

Denne vi fant hadde et fantastisk nydelig mønster, ofte kan de være mer “grumsete” med mye svart og lite gult. Så det var ekstra stas.

 

Arizona_2014_126

 

Arizona_2014_127

 

En langsnutesnok (Rhinoceilus lecontei), en snok med en relativt spiss snuteform som den bruker til å grave med. Tipper dette er et voksent individ, da de sjeldent blir stort større enn 80cm lange. De er ikke giftige, og spiser alt fra små øgler, små pattedyr, andre slanger og øgleegg, og av og til gresshoppere.

 

Arizona_2014_128

 

Vi kom også over en nydelig liten oksesnok (Pituophis catenifer affinis), som først da vi fant han gjorde et voldsomt hisseshow (som oksesnoker alltid gjør), til han tilslutt roet seg helt ned og poserte pent for fotografene. Oksesnoken er Arizonas lengste slange, og blir helt opp til 2,3 meter lange. Ikke giftig, og er helt harmløs, og dessverre bøter mange av disse med livet fordi deres etterlikning av klapperslangens defensive positur er altfor god.

Vi fant to nyfødte diamantklapperslangeunger (Crotalus atrox), så unge at kun en av dem har hatt sitt første hamskift og fått sin første rad med rangle til å lage lyd med. De var KNALLsøte!

 

Arizona_2014_129

 

Arizona_2014_130

 

Arizona_2014_131

 

Denne tassen har enda ikke hatt sitt første hamskift, og selv om han ranglet ivrig med halen, så kom det ingen lyd. Ranglene kommer nemlig ikke før de skifter ham, en om gangen for hvert hamskift. Du kan se på øynene til denne tassen at den er kun noen dager før sitt første hamskift, da den har en blå tint over øynene. Slanger har ikke øyelokk, så de skifter til og med skallet som beskytter øyet ved hamskiftet.

 

Arizona_2014_132

Mens jeg fotograferer en av slangene, så ser jeg plutselig noe som beveger seg under meg, og sannelig var det vel ikke en liten hornpadde til, litt større denne gangen! Så da måtte vi jo knipse bilde av den også.

 

 

Fotoshoot var over, og vi kjørte tilbake til de samme områdene vi fant dyrene i. Vi noterte ned alltid GPS lokasjonene for å være sikre på at dyrene kom til området de ble funnet.

Og med det så ønsker jeg også å vise hvor «tamme» disse dyrene kan være.

 

Arizona_2014_133

 

Arizona_2014_134

 

Arizona_2014_135

 

Det slutter aldri å forbause meg hvor rolige ville slanger kan være. Dette kan være deres første møte med mennesker, jeg er mange ganger større enn dem og kunne potensielt spist dem for alt de vet – men allikevel så sitter de pent i hånden og klatrer bare nysgjerrig rundt, eller tar det helt med ro. Ingen tvil om at slanger er en av de mest misforståtte dyrene vi har på denne planeten.

Liten snutt av klapperslangeungene fra da vi slapp de løs.  Legg merke til hvordan den som rangler med halen er svært defensiv og prøver bare å komme seg trygt unna, mens den som er i hamskift ser dårligere, og velger heller å bli værende på et sted for å stole på kamuflasjen sin.

 

Klikk her for å lese neste del av reisen >>

Print Friendly, PDF & Email