Dette reisebrevet er i 10 deler, klikk på tallene under for å komme til en av de andre delene.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Orkanen «Norbert» hilser på
En ørken har lite regn. Bare i Phoenix så regner det mindre enn 250mm i året. Til sammenlikning kan Oslo ha en nedbørsmengde på 1000mm i året.
Meste av regnet i Arizona faller i monsuntiden som varer fra ca midten av juni til slutten av september. I denne perioden så har Arizona mer ekstremvær enn noen annen stat i USA, med plutselig eksplosivt nedbør og fantastisk tordenvær. Mikroutbrudd er vanlige syn og kan være farlige hvis de er av den store sorten, med ekstrem vind og kraftige nedbørsmengder.
Et lite mikroutbrudd.
Hva som tidligere var en helt skyfri himmel med varm, tørr luft forvandler seg raskt til tunge regnskyer og luftfuktigheten øker betraktelig. Og det som kan gjøre ørkenen farlig, er at regn som har falt flere km unna som du ikke engang ante om kan komme i en voldsomt fart i form av en kraftig elv og omvandle et tørt landskap til en dødsfelle. De siste 20 år har dette naturfenomenet krevd 68 menneskeliv i bare Arizona alene.
For å forberede oss på dette, så ble vi anbefalt å skaffe oss en vær-app til mobilen. Den melder ifra hvis det er advarsler om ekstremvær i området, og gjør det kjekt å se hvilke områder å unngå.
Hva vi dog ikke var like flinke på, var å følge med på nyheter fra verden, og lite ante vi mens vi kjørte med en klapperslange i bagasjen at det nå var en orkan kalt Norbert på vei mot Arizona fra Mexicokysten.
Planen vår var å komme oss ut tidlig for å fotografere slangen i morgentimene og så slippe den løs samme område vi fant den i, men den planen ble raskt endret da vi så at det som før var en parkeringsplass hadde blitt forvandlet til et basseng.
Orkanen Norbert skapte en nedbørsmengde på 150mm på kun 8 timer i Phoenix, hvilket gjør det til en historisk rekord. På nyhetene så motorveier som var blitt til kraftige elver, og det sto drukna biler overalt. Dette skjedde en mandagsmorgen midt i rushtiden, og det var mildt sagt kaotisk.
På værappen vår kunne vi se at været hurtig bevegde seg mot Tucson, og vi bestemte oss for at det tryggeste for oss var å bli værende inne til stormen hadde passert og vannivåene hadde sunket.
For de som ikke forstår vær-apper: Grønne flekker = litt nedbør. Gult = moderate nedbør. Rødt = åfyttigrisen nedbør.
Utenfor hotellet så det slik ut. Tucson (som ble mildere truffet enn Phoenix denne gang) er forberedt på slike flash floods med å skape store “flood control channels” (hva kalles dette på norsk?) som mer eller mindre fungerer som en motorvei for vann. Disse “motorveiene” er ellers tomme, med mindre det er oversvømmelse.
Men selv med det, så klarte det ikke å holde vannet unna å oversvømme det meste av veier rundt hotellet vårt og vi var mer eller mindre stuck. Resten av dagen ble mer eller mindre brukt på å ta igjen tapt søvn og følge med på nyhetene på TVen på hotellrommet.
Rundt klokka 5 på ettermiddagen hadde det roet seg, og vi tenkte at det nå var tide å komme oss ut og få klapperslangen hjem igjen.
Vi fant en liten lomme ved veien, og brukte en liten halvtimes tid på fotografering før vi lot den gå.
Man kan undre på om overnattingsgjesten egentlig var heldig som fikk tilbringe morgningen trygt vekk fra stormen. Men takknemlighet er slanger dårlige på å vise…
Igjen, man må bare elske hvor flink denne arten er til å posere for bilder.
Klapperslanger er utrolig fascinerende dyr. Dette er ikke dyr som ønsker å skade noen, men dessverre så ser de lite forskjell på noen som med vilje ønsker å spise dem, eller uheldigvis uoppmerksomt tråkker på dem. Giften de har er laget for å stoppe byttedyr fra å komme seg unna og starte fordøyelsesprosessen fra innsiden, den er ikke ment for å drepe dyr og mennesker den ikke kan spise. Men selvsagt, når de føler eneste utvei er å forsvare seg, så vil de bruke det de har. Ironisk nok så blir flest folk bitt når de håndterer eller forsøker å avlive slangene for å bli kvitt «trusselen». Vel fortjent, spør du meg.
Jeg har ikke noe annet enn ytterst empati og fascinasjon for disse svært misforståtte, fantastiske skapningene, som folk blindt og aggressivt avliver på de grusomste måter. I noen stater i USA arrangeres det årlige rattlesnake roundups festivaler, hvor målet er å samle inn så mange ville klapperslanger som mulig (ofte i hundretusentalls) for å så kappe av hodene på dem (svært lite vennlig avlivingsmetode for reptiler, da hjernen lever videre i lang tid etterpå) og gjøre de om til suvenirer, vesker, belter og nøkkelringer.
Er du i USA, så vær vennlig å aldri besøk slike roundups festivaler. De representerer ikke noe annet enn ignorant, grotesk behandling av dyr og systematisk utryddelse av naturens mangfoldige dyreliv.
Istedenfor, ser du noen gang en slange, så slapp heller av, hold noen meters avstand og sett pris på øyeblikket. Slanger er ikke skadedyr, men naturens gnagerpopulasjonskontrollør. Hadde det ikke vært for dem så ville vi hatt langt mer sykdomsrelaterte problemer med mus og rotter enn hva vi har i dag.
Med det så avslutter jeg dagens post med to filmer av den hyggelige klapperslangen som var så vennlig å tilbringe litt tid sammen med oss før den snek seg videre og forsvant inn i høyt gress.
Klikk her for å lese neste del av reisen >>
