Dette reisebrevet er i 10 deler, klikk på tallene under for å komme til en av de andre delene.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Mexicogrensen
Det er ingen hemmelighet at ulovlig immigrasjon og smugling er et stort problem sør i Arizona. Når man beveger seg lengre sør for Tucson så ser man Border patrol patruljere området overalt og det er aldri manko på skilt som forteller deg sjansen for å bli skutt er høy.
Skal man tro US Border Patrols fansiden (jupp, de har en fanside. :p ) så er den sørvestlige grensen i Arizona til Mexico en av de mest voldelige områdene på jord. Hvert år vandrer over 1 million ulovlig inn til Arizona, med ulovlig cargo som immigranter som søker bedre liv, dop, sexslaver og til og med menneskelige organer. Det er slettes ikke «amatører» som driver på – de har ofte store og kjente drug cartels i ryggen og smugleturene kan være tungt bevoktet av soldater med maskingevær. Sørøstlige Arizona viser seg å være en «perfekt smuglerute» ettersom store deler av området er ubebodd og det er lite hindringer så fort man kommer seg innenfor grensegjerdet, annet enn tøft klima og tøft terreng. Mellom 130-190 lik og menneskelige skjelettrester blir funnet i fjellene sør for Tucson, og ofte aner man ikke hva de har dødd av. Det finnes organisasjoner som setter ut vann og mat på faste smuglerruter for å i det minste prøve å skåne menneskeliv langs den tøffe ruten.
Tatt alt dette i betraktning, så kan man ikke ha annet enn absolutt respekt for den farlige jobben Border patrol gjør.
…Og her kom vi, da.
Vi ble anbefalt en svært populær herping-vei nærme Mexicogrensen. Noe naive og ignorante ovenfor hvor mye kriminalitet det faktisk var i området, så kjørte vi ned mens solen gikk sakte, men sikkert bak fjellene og dagslys ble til komplett mørke. Komplett mørke. Og fra nå av, note to self: ALDRI kjør på ensomme, ukjente landeveier flere timer unna sivilisasjonen uten mobildekning eller GPS.
Idet man svinger inn på veien passerer man et stort CAUTION skilt om smugling og ulovlig immigrasjon, og tanken om at vi kanskje ikke burde være her på nattestid begynte å sige inn.
Vi kjørte på denne veien på to forskjellige dager. Første kvelden ankom vi nesten med en gang det ble mørkt, og kun så snurten av noen hyperraske snoker som forsvant fortere enn hva vi rakk å løpe ut av bilen. Vi hadde heller ikke helt forstått teknikken rundt det å lete etter slanger i området her, og vi endte opp med å kjøre hele 3 timers lange veien fra ene enden til den andre. (hvilket vi ble fortalt etterpå at det var ikke det man skulle gjøre…)
Vi kjørte 3 lange timer i mørket på forferdelig dårlige veier midt uti ingenmannsland, og det hjalp ikke på sinnet når man tidligere har blitt advart at dette er et farlig område å være i i det hele tatt. Tenker tilbake på det nå så kan jeg både le av det, og tenke Fy faen, at vi turte å fortsette!
For å gi et innblikk i hva utsikten var for oss i de timene, så kan dere titte litt på videoen her. Jeg innrømmer glatt at det er ikke den mest spennende videoen som finnes, men viser i alle fall litt av turen i mørket, samt nervøsiteten som glatt skinte igjennom hver gang vi sto ved et nytt problem i veien.
Elendige veier. Store hull, store steiner og oversvømte veier var vanlig flere steder. Vi hadde veldig lite lyst til å punktere eller bli stående fast her, vel viten om at nærmeste sivilisasjon var flere timer unna, og ingen av oss hadde dekning på mobilen i dette området. GPSen fungerte heller ikke, så vi kjørte bokstavelig talt i blinde hele veien. Ekkelt og samtidig veldig spennende, men har ikke lyst til å gjøre det noen gang igjen. :p
(For dere som ikke så videoen, her forklarer jeg hva som skjedde de siste 2-3 minuttene på den)
Til slutt kom vi til et sted hvor det sto Private road (men ingenting om trespassing), samt et annet skilt hvor det sto Primitive road, som mer eller mindre betydde at veien ikke blir reparert altfor ofte. Etter å ha kjørt i et helvete av elendige veier allerede for en time eller to, så ble vi stående her en liten stund og diskutere om vi burde fortsette eller bare snu. Det fristet lite å snu, og vi bestemte oss for å kjøre videre.
Etter noen minutter sto det plutselig en hund i veien, som logret og kom løpende mot bilen vår. Noe forbauset over å finne en hund midt uti her, begynte vi å lyse med lommelyktene for å finne ut hvor den kan tilhøre. Plutselig hører vi en stemme i mørket “DON’T shine your lights at me.” Det sto en mann ved noen gjerder, trolig eier av en ranch i området.
“Sorry!” svarte vi tilbake, og før vi rekker å spørre om hvor i all verden vi er så hører vi “keep moving”, og vi skjønte at nå var ikke tiden å være dumme turister som vil spørre om veibeskrivelse. Arizona er kjent for å forsvare retten til å beholde private skytevåpen, ranchere langs grensen var neppe et unntak, og vi hadde ikke lyst til å finne ut hvor triggerhappy denne mannen var.
Etter 30 min kjøring på like elendig grusvei, så kom vi endelig på asfalt og følelsen av lettelse var til å ta på. Nå hadde vi kommet oss på veien sørvest for Tucson, og vi bestemte oss for at det var på tide å komme oss tilbake til hotellet. På en relativt stille vei møtte vi dog på vår første diamondback klapperslange, et ganske stort individ, og skrekken som satt igjen fra den traumatiske landeveien forlot kroppen øyeblikkelig. Vår første, store klapperslange!
Diamantklapperslange (Crotalus atrox) er en utrolig artig slange å fotografere. De er kjent for å reise seg opp i positurer og poserer pent for kameraet, halen holdes høyt og ranglen på tuppen rister som en motor for å advare deg om å komme nærmere.
Som med alle giftslanger, så er ikke giften ment for å forsvare seg med, men for å felle byttedyr. Holder man 1-2 meters avstand så er det få av slangene som gir utslag i form av et hogg, da slanger er feige dyr som heller vil flykte enn å slåss. De har et intenst blikk og følger med på alle bevegelser man gjør, og hvis man bare sitter rolig og ser på slangen så vil den etter hvert roe seg ned, og rolig krype vekk. Det finnes mye kule og interessante slanger i USA, men diamanten forblir en av mine favoritter å fotografere.
Og så noen korte klipp, hvor siste klipp er at vi slipper den fri igjen.
Herping-vei, forsøk nummer 2…
Vi følte oss noe slått etter den mislykkede turen på en av Arizonas mest populære herping-veier, så vi bestemte oss dagen etterpå å ta turen ned dit igjen for å prøve lykken. Denne gangen i god tid før det ble mørkt, og vi hadde god tid til å utforske området i dagslys.
Langs veien kom vi til en liten innsjø kalt Pena Blanca Lake, en menneskelagt innsjø som ble bygget i 1958. Innsjøen er svært populær for fiskere (visstnok mye stor abbor her), og generelt et populært sted for folk som liker å gå turer og nyte naturen. Vi tok oss en liten ruseltur i området, og dyrelivet var overalt i form av små firfisler, insekter, gresshoppere, fugler og ekorn.
Like i nærheten var det også storsamling av sommerfugler som forsøkte å slukke tørsten i 40 varmegrader. Vanskelig å ta bilder av flaksende sommerfugler, men tro meg når jeg sier de var OVERALT i lufta også!
Og lite mulhjort midt i veien. Jeg ble tydeligvis svært imponert av at den klatret opp den bratte skråningen. *ler*
Rundt halv seks så begynner hva man kaller “The golden hour” i herping – tiden når solen går ned og dyrene kravler frem fra sine skjul som har beskyttet dem mot steikende sol og 40 grader. Etter å ha tatt noen timers lur på en parkeringsplass for å «lade batteriene» for kvelden, så begynte vi å kjøre ruta vår.
Vi var her for å lete etter slanger først og fremst, men vi måtte jo stoppe for å titte da det plutselig sto en relativt stor skilpadde midt i veien. Landskapet her er veldig ujevnt og virker ikke som noe typisk skilpaddeterreng, så vår første tanke var at skilpadden var “plantet”.
Før vi begynte på turen vår så ble vi advart av flere herpere at Arizona Game and Fish Department kan finne på å plante falske dyr i veien for å ta folk som håndterer arter man ikke har lov til å røre. Diverse skilpaddearter og gilamonster øgler faller under denne kategorien. Loven er faktisk så streng, at selv om du ser en skilpadde krysse en vei og den er i fare for å bli påkjørt så har du IKKE lov til å frakte den trygt over. Bøtene for dette er skyhøye og loven virker ikke som viser noen form for nyanser selv om du bare ønsker å hjelpe.
Med skilpadder så gir loven til en viss grad mening, da skilpadder vil tisse og miste mye dyrebar væske hvis de løftes opp og blir stresset.
Veien vi var på var det veldig lite trafikk på, så vi bestemte oss for å stoppe og ta noen bilder.
Skilpadden viste seg å være en ørkenskilpadde (Gopherus agassizii), en skilpaddeart som tilbringer det meste av livet sitt i huler for å skjerme seg for den intense varmen. De kommer gjerne frem etter regn, og er inaktive store deler av året. Ørkenskilpadder er listet som Sårbar av IUCN, og har en rekke utfordringer som predasjon, tap av habitat, skogsbrann og vandalisme fra mennesker.
Vi fikk senere vite av vår herper-venn, som har vært i dette området hundrevis av ganger, at det å se ørkenskilpadder her var sjeldent, han hadde aldri sett noen. Så det var ganske stas!
Og her en liten film av den,
Solen begynte å gå ned, og hyppigheten av å møte på Border patrol økte. Jeg vet ikke om hyppig syn av dem gjorde at vi følte oss tryggere, eller at vi kanskje burde ta det som et hint om at dette var ikke plassen for en trio av naive skandinavere.
Border patrol er for øvrig godt kjent med at denne veien er ofte besøkt av folk som leter etter reptiler, og stoppet oss sjeldent. De to gangene vi ble stoppet, så var prosedyren lik som det å bli stoppet av politiet. De sniker bak deg uten lys på slik at man ikke aner at de er der, før de plutselig setter på et sirkus av blålys og skremmer skitten av alle i bilen. Begge offiserene vi ble stoppet av var svært hyggelige, og så fort vi sa vi var der for å lete etter slanger så lot de oss gå videre uten mer problemer.
Vi fant også denne nydelige lille sortnakkede strømpebåndsnoken (Thamnophis cyrtopsis), en harmløs liten snok som for det meste spiser små frosker, padder, øgler, mark og insekter. Stort sett aktiv på dagen og holder seg gjerne i nærheten av vann da den liker å snacke på rumpetroll.
Og en liten film av den. Jeg blir alltid imponert over ville slanger som trolig aldri har sett mennesker før lar seg håndtere uten å bite eller bli hissige!
Natten senker seg hurtig nok en gang, og etter null flaks etter mørket kom så kjørte vi heller hjemover og stakk innom veien vi var på først da vi ankom Tucson hvor vi ble stoppet av politiet. Holdt oss denne gangen utenfor indianerreservatet. Vi stoppet for nok en desert toad, hvor da en bil med noen unge gutter kjørte forbi oss i stor fart og ropte “WHAT’S WRONG WITH YOU PEOPLE!” Tja…
Litt senere fant vi enda en diamondback klapperslange, og vi bestemte oss for å ta han med oss for å fotografere han i tidlig morgenlys dagen etterpå.