Dette reisebrevet er i 10 deler, klikk på tallene under for å komme til en av de andre delene.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Tucson
Vi endte opp helt nede i Tucson samme kveld, og mens en av kompisene mine heller ville være på hotellet og sove, så dro jeg og andre kompisen min ut for å titte litt etter reptiler i nærområdet.
Det endte dog opp med å bli veldig annerledes enn hva vi først hadde planlagt…
Det aller første vi klarte å gjøre var å ende opp på feil side av veien idet vi kjørte ut fra hotellet. Det varte kun et kort øyeblikk og det var ikke noe annet trafikk der, og vi fikk svingt oss inn på riktig side av veien temmelig kjapt. Vi kjørte dermed så 10-15min sørvestover i Tucson for å sjekke ut en vei som hadde blitt anbefalt til meg av en amerikansk reptilkompis. Vi passerer et skilt som informerer om at vi nå er inne på et nytt indianerreservat, og tenkte ikke noe videre over det. Gata er helt mørk, og veldig lite trafikk, og vi begynner med å kjøre litt saktere i tilfelle vi ser noe krype over veien. Vi stopper opp idet vi ser en tarantell løpe over veien.
Disse tarantellene (Aphonopelma chalcodes) ser man relativt ofte krype over landeveier i Arizona. Alle tilfellene vi fant dem var det kjønnsmodne hanner på utkikk etter damer, og de hadde ikke tid til å stoppe for å få bildet sitt tatt. Selv med alle triks i boka for å få dem til å roe ned, så er disse “a man with a mission” og hadde slettes ikke et sekund til å stå stille.
Og litt lengre nede i veien ser vi en påkjørt mojave klapperslange. Den viste tegn til dødskramper og vi regnet med bilen som nettopp passerte oss var den som tok livet av den. Kjip følelse, da det er lite kult å se døende dyr, og mojave klapperslangen var en av de artene jeg virkelig kom for å finne. Denne mojaven hadde et fantastisk nydelig mønster!
Bilveier er farlige for dyr, og når man atpåtil er en slange som mange folk velger å heller sikte på enn å kjøre utenom så sier det seg selv at døde slanger langs veiene ser man overalt. Det er et kjempetrist syn hver gang.
Men vi mistet ikke håpet, og satte oss inn igjen i bilen. Kjørte noen få meter, helt til vi oppdaget vi hadde fått inn noen enorme flyvende insekter i bilen ettersom vi glemte å lukke bildørene da vi var ute og så på slangen. Vi stoppet bilen, åpnet bildørene for å veive ut insektene, og ikke et sekund etter så lyste hele området med rødt og blått lys. Politiet hadde trolig fulgt oss en periode med alle lysene av, og vi så de ikke før de praktisk talt sto 2 meter bak oss. Jeg og kompisen min kvapp til, men tenkte «Åkei, dette har vi lest om! Når politiet kommer skal taklyset på, hendene lett synlig på rattet, vær klar med papirer, rull ned vinduet og svar høflig! Oh yeah, we’ve got this!»
Nå har jeg null erfaring med å bli stoppet av politiet i Norge, men jeg er ganske sikker på at politiet i USA er langt mer forsiktige og paranoide idet de kommer nærmere bilen. På sjåførens side sniker det en politimann med lommelykt i den ene hånda, og andre hånda parat klar på våpenet han har i beltet.
“Hey, how are you guys?” spør han.
“We are good, how are you?” stotrer vi begge frem som to nolduser, begge kjenner adrenalinet stige i kroppen.
Politimannen forklarer at det ble rapportert inn en bil som kjørte på feil side av veien, og spurte oss om det var oss. Uten å i det hele tenke oss om så spilte vi dumme og sa bare “No, we just stopped the car because we saw a snake.” Politimannen så litt på oss, og jeg forklarte “We are looking for snakes to take photos of.”
“Where are you guys from?” sa han etter han trolig hørte på aksenten vår at vi var ikke amerikanere. Han var fortsatt veldig alvorlig i tonen og ansiktet.
Han ba så om papirer, og gikk tilbake til politibilen sin med passet vårt og sertifikatet vi hadde forhåndskjøpt på nett av Arizona Game and Fish Department.
Og det var noen pinelange minutter der vi satt og ventet på at han skulle komme tilbake…
Tilslutt kom det to politibetjenter opp til førersiden, hvor han nye mannen spurte “Are you guys photographers?”
“Uh… Yes.” svarte vi kort. Anser ikke oss selv som fotografer akkurat, men nervene drev fortsatt å danset i blodet vårt og gjorde det vanskelig å føle for å forklare stort mer enn det.
“Nikon or Canon?” spør han deretter.
Og for folk som kjenner til Nikon og Canon-krigen, så visste jeg at NÅ var det EKSTREMT viktig å svare riktig. “Uhhh…. Canon…?” svarte jeg forsiktig og spørrende. “YES, me too!” svarer politibetjenten og ler. Først da kom det vel frem et genuint, lettet smil fra meg og kompisen min også. :p
Stemningen ble en helt annen med en eneste gang og vi ble stående for en kort liten fotoprat, hvor da tilslutt politibetjentene informerte oss om at på indianerreservat finnes det egne lover og regler som selv ikke politiet kan bestemme over, og at stoppe bilen for “herping” egentlig ikke er lov på indianerreservatene. De fortalte at selv politiet hadde egentlig ikke lov til å være her nå, men siden de hadde fått den rapporten om bil på feil side av veien (jeg antar folk fyllekjører mye her?) så var de nødt til å sjekke det ut. De advarte oss også om at vi var nærme Mexico-grensen og vi måtte være veldig forsiktige mtp ulovlige immigranter og smuglere. Jeg sa litt lett “Yeah, I’ve heard they can have guns?”
Jeg husker blikket på politibetjentene endre seg med en gang og ble alvorlige, “oh yeah, you HAVE to be careful. They will shoot you if they see you.”
Vi kjørte så videre, livredde for å bli stoppet av sinte indianere eller mexikanske smuglere, så en flekkskunk og noen jack rabbits som løp langs veien, og tenkte at det var nok action for en kveld.
Going (north)west with mister West
Dagen etter avtalte vi å møte med en svært erfaren og kunnskapsrik herper, og han tok oss med i bilen sin for å vise litt triks og knep for å finne slanger langs veier. Jeg er usikker hvor på kartet vi endte opp tilslutt, men tror må ha vært nordvest for Tucson, i Sonoran ørkenen. Her cruiset vi en lang strekning, og fant diverse artige dyr, deriblant vår første Sidewinder!
Sidewinders (Crotalus cerastes) er en liten klapperslange-art, og selv om giften kan være dødelig, så er den langt ifra den skumleste klapperslangen. Disse to vi fant denne natten var kun juveniler og trolig nylig født. (September er babyboom sesong for reptiler i Arizona). På bildet kan du se han flate ut kroppen helt ned i asfalten, og dette gjør han for å virke større og skumlere. Dog, når tassen er knapt større enn en 5-kroning så er det vanskelig å bli redd. Når klapperslangene er så små så vil de fremdeles rangle med halen, men siden de ikke har nok ringer på ranglen sin til å lage lyd så er det helt lydløst. Ranglene kommer etter hvert som de vokser og skifter ham.
Vi fant også padder! Jeg tror jeg alltid har vært litt skap-paddefanatiker, da jeg finner meg selv elske alle padder jeg møter på selv om padder og frosk generelt sett ikke er noe jeg virkelig brenner for. Men fy, de er tøffe!
Denne krabaten er en av de største man kan finne i Arizona, kalt Sonoran ørkenpadde (Bufo alvarius). Dette er paddene man kan slikke på for å få en psykedelisk opplevelse, som man visstnok også blir veldig syk av etterpå. Ikke slikk på padder, folkens.
Sonoran ørkenpadde spiser det meste den kan sluke, alt fra insekter til andre padder, til og med smågnagere, øgler og edderkopper. Glupsk som padder flest, med andre ord.
Og så lenge det er trygt å klå på, så må jeg klå.
Og en liten rødflekket padde (Anaxyrus punctatus). Det er overraskende mye amfibier i ørkenen! Amfibier er ofte avhengig av relativt fuktige omgivelser, og amfibiene i Sonora-ørkenen overlever ved å utnytte små elver, grave seg ned i fuktig jord, holde seg unna solen ved å gjemme seg under steiner og fjell, og poppe frem under monsoontiden. Rumpetrollene bruker ca 1-2 måneder på å metamorphe seg fra rumpetroll til frosk, og en kan jo ikke si at det er noe annet enn svært imponerende at disse amfibiene finner dammer som faktisk varer hele den perioden i den ellers knusktørre ørkenen.
Mount Lemmons
Dagen etterpå følte vi oss fulle av gode tips og var klar til å bruke tipsene vi hadde fått. Vi startet med å kjøre opp til Mount Lemmons, en av fjellgruppene som omringer ellers paddeflate Tucson. Mount Lemmons høyeste punkt er nesten 2800meter, og er dermed det høyeste punktet blant fjellgruppen Santa Catalina.
Det er ganske fascinerende å se hvordan stigningen i fjellet skaper forskjellig flora. I bunnen har man kaktusparadiset, med høye saguaro, ocotilla og chollas i bunnen, hvor det gradvis forvandler seg til barskog. Når man er i den siste tregrensen med tett barskog føles det nesten ut som at man er midt i en skog i Norge på en varm sommerdag. I disse områdene så finnes det både svartbjørn og puma, men man skal være utrolig heldig å få glimt av noe slikt.
Og vi leter så klart etter slanger.
Parkeringsplass halvveis oppi fjellet. Landskapet var, nok en gang, nydelig!
Uansett hvor tidlig man forsøker å være ute, før solen står rett på himmelen, så er det himla varmt. Det er*så*varmt. Å herregud, hvordan svetten renner, hodet verker og man finner seg revurdere om det i det hele tatt er verdt smerten.
Og slanger? Vi fant nada. NADA. Dette området er kjent for å ha 3 forskjellige klapperslangearter, blant annet, og vi fant NADA.
Men Mount Lemmons er vakkert, så turen var slettes ikke borkastet.
Vi tok en tur på samme sted i skumringen også, for å se om slangene kom ut når det var litt kjøligere i luften. Men neida, NADA. Vi møtte til og med på noen turgåere da vi gikk tilbake til bilen som fortalte oss at stedet virmlet av forskjellige arter klapperslanger. Thanks for that.
Og for de som er litt mørkeredde som syns det er skummelt å gå i skogen når det er mørkt – prøv ulendt, ukjent terreng hvor du ser ingenting annet enn hvor lommelykta lyser og du vet sjansen for å enten støte på svartbjørn eller tråkke på klapperslange er stor… og midt uti ingenmannsland finner du dette:
Vi stusset lenge over hvem det kan være som har lagt igjen tagget lårbein på fjelltoppen her, og etter å ha undersøkt det litt på nettet etter vi kom hjem så kom jeg frem til at det må være noen forskere som driver research på foråtningsprosess.
På vei ned fra fjellet stoppet vi ved et lookout point over Tucson, og testet litt lang lukkertid på kameraet. Resultatet var artig!
Klikk her for å lese neste del av reisen >>
