Dette reisebrevet er i 10 deler, klikk på tallene under for å komme til en av de andre delene.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Grand Canyon og Monument Valley
Fredag 5. september, tidlig opp ettersom dagen i dag hadde fullt skjema. Vi hørte torden og regnvær i det fjerne, og temperaturen var faktisk så kjølig at kun t skjorte ble for kaldt! Denne dagen skulle vi kjøre noen timer østover for å ri 3 timer i cowboylandskap i Monument Valley.
På vei til Monument Valley passerte vi også Grand Canyon “så vidt”, og stoppet ved en liten lomme langs veien for å ta en kikk. Det blåste skikkelig surt og kaldt med regn i luften, jeg tror vi brukte mindre enn 20 sekunder på å se på utsikten før vi kastet oss i bilen igjen. Vi skulle jo passere området igjen på vei hjem dagen etter, så krysset fingrene for bedre vær da.
Grand Canyon, imponerende selv i full blåst og grått vær!
En times tid senere passerer vi et annet område med utkikkssted ved Desert View Drive 64, og bestemte oss for å stoppe her og titte litt. Skiltet som møtte oss var for øvrig midt i blinken for en gjeng som oss.
Den vesle, brune elven vi så i dalen var (Little) Colorado River. Nummer 7 på lista over USAs lengste elver og er for tiden midt oppi en krise for å tørke ut pga klimaendringer og overbruk som drikkevann. Colorado-elven er en av vestens største vannreservoarer for drikkevann, men er allikevel ikke nok vann til å støtte en befolkning på 9 milliarder.
Man ser elven så vidt på bildet, men sant skal sies at elven er noe mer imponerende lengre nord på kartet.
Fra Cameron og utover var det mye flate, milelange veier uten mye nevneverdig å se på…
Helt til noen merkelige fjell begynte å dukke opp i horisonten, og vi skjønte vi nærmet oss til destinasjon!
Owl rock til venstre, og Agathla Peak til høyre.
Agathla Peak. Og jaggu begynte vel ikke blå himmel å titte frem også!
Monument Valley og selvutnevnte cowboyer
Vi passerte grensen inn til Utah og “mesa-” og “butte”-fjellformasjoner popper frem overalt i området. Landskapet er ufattelig unikt og spesielt, det føles nesten som man er litt i drømmeland. I Navajokulturen er flere av disse fjellene hellige, og ifølge indianerne så har hvert av disse fjellene et eget hjerte som slår, og det er ikke vanskelig å forstå at området anses som åndelig.
Det mest ikoniske bildet fra Monument Valley, landskapet har blitt brukt i utallige kjente og ukjente filmer, som f.eks Forrest Gump og en rekke gamle og moderne westernfilmer.
De to fjellene til venstre kalles for “The Mittens”, ettersom det ser ut som de har en tommel, mens “butte’n” helt til høyre kalles “Merrick Butte”. Disse tre fjellene er i underkant av 1900m høye, og den unike formen er takket være tre forskjellige lag med stein. I området her kan temperaturer svinge voldsomt mellom årstidene, fra 18 minusgrader på vinteren til 38 plussgrader på sommeren. Landskapet blir, hvis overhode mulig, enda mer magisk med et lett snølag om vinteren.
Dessverre kan man ikke bevege seg fritt overalt på Navajoreservatet da indianerne har egne regler. For å kunne skikkelig se Monument Valley, så må man ha med seg en Navajo guide. Hvilket var vårt neste stopp, etter å ha kjørt nedover den smale, dumpete veien forbi Merrick Butte… Og det var her vi var glad for at vi hadde leid en bil som tålte ulendt terreng, for hvordan mustangen vi møtte på klarte å kjøre på denne lite vedlikeholdte veien fatter ikke jeg. Det syns kanskje ikke på bildene, men selv med bilen vi hadde så dunket vi nedi grusen opptil flere ganger uansett hvor forsiktige vi forsøkte å være.
Etter å ha fulgt et fryktelig lite oversiktlig kart tegnet av en fyr ved en liten kiosk på parkeringsplassen, kom vi endelig frem til hestene og her møtte vi indianercowboyer med gangster-tatoveringer og bandana rundt hodet som skulle ta oss med på ridetur. Det var en helsikes sandstorm idet vi gikk ut av bilen og vi følte vi fikk sand i øyne, i munn, i nesa – overalt.
Førsteinntrykket av selve businessen vi hadde booket tur hos var dessverre noe blandet. Vi ankom stedet, det var kun oss her først, og ble møtt av en smilende fyr med cowboyhatt. Om litt så kom det en fyr til, med tåretatoveringer under øyet og så generelt litt ut som en type man kanskje helst ikke møter på i en mørk bakgate. Han tar oss litt til side og hvisker til oss, “Hey, jeg vet dere har forhåndsbetalt for 3 timers tur, men sjefen syns dere skal betale mer siden dere kun er 3 stykk.”
Jeg så på ham litt spørrende, tenkte at turen var allerede ganske dyr, og sa “Jammen, vi har allerede forhåndsbetalt på nettet?”
“Jeg vet, så derfor, når sjefen kommer, så sier dere ingenting om penger. Ingenting!”
Hjælp, lissom?
Sjefen kommer, og virket som en rølpete, brå type med en sigarett i munnen og møkkete klær. Idet han kommer gående mot oss, så står mannen med tåretatoveringen i bakgrunnen og holder pekefingeren opp til munnen, “shhhhh”.
Sjefen spør om bekreftelselsbevis, og jeg viser han emailen på mobilen min. Da jeg var hjemme tenkte jeg at mobilen kunne sikkert fint brukes til det, men når jeg først sto der så angret jeg veldig på at jeg ikke hadde printet det ut på et ark i stedet. Sjefen tar mobilen min, titter på den, kommenterer at den er fancy og spør om han kan kjøpe telefonen av meg fordi han likte slangeskinn-dekslet mitt. “Nei” ler jeg hyggelig, “jeg har nettopp fått den og trenger den til turen vår.”
Han gryntet, og spurte en gang til, “om jeg var sikker”.
“Ja, jeg er sikker.”
Etter en noe ubehageligladet samtale med sjefen mens vi forsikret oss om at bookingen var i orden, så var det på tide å dra til hestene våre som guiden hadde gjort klar. Hesten jeg fikk var en mustang-quarter blanding ved navn Sky, som under rideturen viste seg å være den mest stødigste og behageligste hesten jeg noensinne har ridd.
Guiden vår var heldigvis en fantastisk hyggelig fyr med mye smil, han hadde nylig fått jobben, og han var trolig mindre erfaren med hest enn hva jeg selv er. (og jeg er ingen erfaren rytter. :p ) Han skulle jo fungere som en guide og fortelle litt om fjellformasjoner og Navajo kultur og slikt, hvilket han klarte helt fint rent overfladisk, men fikk han spørsmål han ikke var forberedt på så kunne han ikke svare. Det var helt greit for min del, turen var fantastisk uansett og jeg virkelig storkoste meg på hesteryggen med det mest utrolige landskapet rundt meg. Og kun et kvarter uti turen så roet sandstormen seg også, og vi fikk fint vær som ikke var for varmt.
Guiden vår forsto raskt at vi var veldig interessert i dyreliv, så han begynte å fortelle om det han visste om dyrelivet i området, selv om det ikke var mye.
På en 3-timers ridetur så blir man jo godt kjent (og hinsides støl! Alle tre gikk hjulbeint i flere dager etter!), og guiden vår fortalte om mye personlige erfaringer fra området. Vi red forbi området han vokste opp i, en liten trailerhouse-gruppe ved et mesafjell, og han nynnet og sang på eldgamle indianer “chants”. Han fortalte stolt om sønnen hans, som nylig hadde blitt proff amerikansk fotballspiller. Vi fortalte han om Norge, norsk mat, norske kulturer og samekulturen.
Etter rideturen følte jeg vi hadde fått skikkelig godt kameratskap med guiden vår – vi tipset han, lo av hvor ødelagt vi alle var i beina etter turen og sa våre farvel og thank you’s. Den hyggelige tonen ble dog øyeblikkelig avbrutt rett etter vi hadde kommet oss til bilen og byttet sko. Fra hestene, mange titalls meter unna, sto sjefen hans og gaulet til oss fra fulle lunger, “HEY!!!” “HEEEEEY!!!!” “COME GET YOUR GARBAGE!!!!” og veivet to tomme vannflasker i lufta. Han virket skikkelig forbanna.
Jeg og kompisene mine sto et øyeblikk å så på hverandre og skjønte ikke først om han var seriøs eller ikke, før jeg bestemte meg for å traske bort bort til dem. Sjefen ga meg flaskene som vi hadde glemt i salsekkene på hestene, mens han strengt sa “take your garbage, we don’t come to your country and litter.”
Noe sjokkert over oppførselen, så klarte jeg å stotre frem “I’m sorry, we forgot them.” før sjefen snudde ryggen til og gjorde det klinkende klart at han nå var ferdig med oss og det var på tide for oss å dra, asap. Guiden vår sto ved siden av ham og virket veldig flau, hele tiden sa han “oh no, he’s not serious, he’s only joking! Haha, he’s only joking, come on…” Jeg så på guiden vår og smilte frem et “it’s okay.” og vinket hadet til ham en siste gang. I det jeg gikk tilbake hva som nå føltes ut som den lengste “walk of shame” noensinne til bilen, så mumlet jeg i hodet mitt at de to vannflaskene kan ikke gjøre mye skade, ettersom tomta rundt de slitne trailerhusene de bodde i rant over av alt mulig slags søppel og skrot.
Noe fortumlet fra det som skjedde klarte vi å kjøre oss litt bort i Monument Valley (området er ikke akkurat skiltet, og veier går i alle retninger), og vi endte opp på et lite look-out område hvor vi stoppet for å ta litt bilder. På stedet var det også to hunder, ustelte, møkkete og veldig vennlige, antageligvis hjemløse eller eid av indianere i området. De var utrolig sjarmerende og selv om jeg er veldig forsiktig med å ta på fremmede hunder så virket disse to så overbevisende rolige og snille at vi tilbragte en god stund med masse kos og klapp. Vi tryllet frem noe som kunne holde vann slik at hundene fikk en sjanse til å drikke, og de drakk som om de ikke hadde sett vann hele uken.
Solen går fort ned i USA, og vi bestemte oss for å overnatte i Page, en liten by et godt stykke vest for Monument Valley. Tidlig opp neste dag, Grand Canyon sto for tur og etter det vende snuta sørover mot Tucson.
Grand Canyon
Grand Canyon må oppleves. Det finnes ingen bilder eller film som rettferdiggjør hvor ufattelig vakkert dette stedet er. Hvor stille det er. Hvordan man kan høre en ørn skrike sikkert en km eller to unna, hvordan lyden gir gjenklang i dalene.
Området var flust av rovfugl og ekorn, og det var svimlende å se hvordan ekorn løp og spratt lett og bekymringsløst langs de bratte fjellstupene.
Jeg er ikke av de modigste som tar bilder med beina dinglende løst i lufta, så dette holdt i massevis!
DEN utsikten i området, og der sitter vi, med nesa i en busk for å se nærmere på en liten øgle.
Vi brukte resten av dagen på å kjøre sørover på kartet, hvor vi passerte Flagstaff, en svært trivelig fjellby, og enda et magisk sted kalt Sedona med knallrøde fjellformasjoner som popper opp mellom en blanding av frodig barskog og ørkenbusker. Av en eller annen absurd grunn tok jeg ingen mobilbilder av disse stedene, og til min store skrekk så klarte jeg å miste et minnekort et sted på turen hvor resten av landskapbildene mine ble lagret. Men dere får google det om dere vil vite hva jeg snakker om. *ler*
Klikk her for å lese neste del av reisen >>
