Skrevet av: Kjeld Henrik Ophus
Forord
Folk flest har nok en viss formening om hvordan hoggormen ser ut. At den er brun eller grå, med et karakteristisk sikksakkmønster langs ryggen, er nok allmenn viten for de fleste som liker natur og friluftsliv.
Uheldigvis inneholder ofte fagbøker, og fakta sider misvisende informasjon. Slik feilinformasjon har villedet mange hoggormentusiaster «inkludert meg selv».
Ingen av bøkene mine gav meg tilfredsstillende svar, også på nettet fantes det begrenset med informasjon. Det var dette som motiverte meg til å studere hoggormens fargevariasjon fra våren 2014, til høsten 2016.
Ved hjelp av illustrative fotografier ønsker jeg å informere, og rette opp i misvisende informasjon. I artikkelen forklarer jeg forskjellen på hanner og hunner, og forskjellige varianter av begge kjønn. Ikke alle varianter av hoggorm er beskrevet i denne artikkelen, men de aller fleste er nevnt.
Metodikk
Informasjon er samlet inn over en tre års periode ved å besøke lokaliteter for hoggorm jevnlig i dyrenes aktivitetsperiode vår/sommer/høst. Under besøkene ble det lagt ekstra vekt på å studere farger og variasjon. Fotografier av dyr ble tatt som dokumentasjon (dyrene blir ofte posisjonert før fotografering for å oppnå best mulig resultat).
Andre metoder: Det ble utvekslet mye bilder, informasjon, og personlige ideer de siste tre årene, mellom meg og de jeg samarbeider med. Det å diskutere emnet med likesinnede «hoggormentusiaster» har vært helt avgjørende for et godt resultat.
Hoggorm med sikksakkmønster
Fig. 1 Foto: Kjeld H. Ophus
Hann til venstre, hunn til høyre (fig. 1). Begge individene har typiske farger og mønster for sitt kjønn. Hoggormhannen er grå med sort sikksakkmønster. Hunnen er lysebrun med mørkebrunt sikksakkmønster. Det er ofte slik kjønnene beskrives i litteraturen. Men er det virkelig så enkelt? Svaret er nei! Hoggorm av arten Vipera berus varierer i stor grad, og det finne utallige fargetoner og varianter.
Misvisende farger hos hann og hunn
Fig. 2 Foto: Kjeld H. Ophus
Denne hannen er et godt eksempel på misvisende farger knyttet til kjønn (fig. 2). Det sies at hanner «alltid» har et kullsvart sikksakkmønster med høy kontrast. Et brunt sikksakkmønster som hos denne hannen er veldig sjelden. Ikke bare hadde den brunt sikksakkmønster, men også gul haletipp (fig. 16 for beskrivelse). Farger som dette kan skape forvirring for oss som ønsker å vite kjønnet på ormen.
Fig. 3 Foto: Kjeld H. Ophus
Denne hunnen er et annet eksempel på misvisende farger knyttet til kjønn (fig. 3). Hun har grå bunnfarge og svart sikksakkmønster, med relativt høy kontrast. Dette er typiske farger for hanner. En hunn som denne er ganske vanlig i enkelte områder, og kan lett forvirre selv en ivrig hoggormentusiast.
Hamskift kan skape tvil
Fig. 4 Foto: Kjeld H. Ophus
Voksen hoggorm hann, før og etter hamskift (fig. 4). Bildene er tatt med to dagers mellomrom i juli måned. Om våren dukker det ofte opp avisartikler hvor såkalte «hoggormeksperter» viser frem hoggorm i vårsola. En kommentar fra eksperten lyder ofte slik… «disse hoggormene er hunner, det ser jeg på fargen». Dette er nødvendigvis ikke riktig.
Voksne hoggormer bytter skinn (hamskift) opp til 2-3 ganger på en sesong (unger bytter oftere). Den skarpe grå fargen (typisk for hanner) begynner umiddelbart å falme etter et hamskift. Noen uker senere er fargen forandret til en mer brunaktig fargetone, (en farge som er mer typisk for hunner). Om våren bytter hannene skinn for første gang i slutten av april, (avhengig av klima). Brune hoggormer funnet i mars måned er derfor nesten alltid hanner med gammelt brunt skinn. Mange tror at hoggormhannen kun er klar i fargen på våren, og at den resten av sommeren er brunaktig. Dette stemmer ikke. Hver gang hoggormen bytter skinn blir den klar i fargen som den er på våren. Hannen over (fig 4) byttet skinn første gang i april. I slutten av juli var den klar for hamskift igjen. Bildet viser forskjellen før og etter.
Ungene og deres variasjon
Fig. 5 Foto: Kjeld H. Ophus
Nyfødt normalfarget unge, ved siden av en lighter (for å sammenligne størrelse) (fig. 5). Små hoggormunger kommer i mange forskjellige varianter. Brune tegninger er en fellesnevner for de fleste unger, veldig likt som hos voksne hunner (fig 1.). Både bunnfargen og sikksakkmønsteret hos unger er brunt i forskjellige nyanser. Nyfødte unger med sort sikksakkmønster forekommer også en sjelden gang.
Fig. 6 Foto: Kjeld H. Ophus
Nyfødt unge med skarp brun/rød/oransje farge (fig. 6). Små unger har med jevne mellomrom skarpe fager sammenlignet med voksne dyr. Denne fargen vil over tid endre seg til en mer diskré fargetone. De fleste hanner, og enkelte hunner, vil etter hvert få sitt karakteristiske sorte sikksakkmønster (fig. 1 og fig. 3).
Melanistisk – SORT hoggorm
Melanisme som forekommer hos hoggorm er ikke knyttet til sykdom og levedyktighet på samme måte som albinisme er hos mange andre dyr. Hoggorm av denne melanistisk variant er minst like levedyktige som den opprinnelige varianten. Det diskuteres faktisk om melanisme hos hoggorm kan være et resultat av naturlig tilpasning over tid. Den genetiske bakgrunnen for melanisme hos hoggorm er fortsatt ikke kjent. Melanistisk hoggorm har blant annet fordeler av den mørke fargen når det kommer til termoregulering i solen. En bakside med den mørke fargen kan være dårlig kamuflasje for eventuelle rovdyr. Melanistisk hoggorm fødes vanligvis normalfarget, og blir deretter mørkere. Forvandlingen fra grå/brun/sikksakkstripet til sort, skjer gradvis over de 2-3 første leveårene. Det finnes mange forskjellige nyanser mellom normalfarget og sort hoggorm, jeg vil i denne artikkelen beskrive fire forskjellige varianter, som også kan være «stadier» i en pågående prosess fra normalfarget til ensfarget sort. Jeg hører stadig vekk folk påstå at enkelte varianter av sort hoggorm, «eller varianter generelt sett» bare forekommer hos et av kjønnene. Dette er en påstand jeg vil avkrefte, «alle» varianter som beskrives nedenfor forekommer hos begge kjønn!
Fig. 7 Foto: Thor Håkonsen
Ensfarget sort hoggorm (fig. 7). Helt sorte hoggormer uten en eneste fargeflekk er et uvanlig syn. Ofte ser ormen ut til å være helt sort, men når man studerer dem nøye dukker det ofte opp antydninger til fargetegninger. Det er rart å tenke på at som nyfødt var denne hoggormen «antageligvis» brun med sikksakkmønster langs ryggen.
Fig. 8 Foto: Kjeld H. Ophus
Sort hoggorm (hunn) med innslag av rødt og brunt (fig. 8). Denne varianten er langt mer vanlig enn den ensfargede sorte (fig. 7). Noen individer har kun små antydninger til slike fargetegninger, men hos andre er fargene mer fremtredende. Denne fargevarianten kan også være et forstadium i prosessen som til slutt kan gjøre ormen helt ensfarget sort. Ormen kan også forbli som den er resten av livet, uten å noen gang bli mørkere.
Fig. 9 Foto: Thor Håkonsen
Sort hoggorm med innslag av blå/grå/ eller hvite tegninger (fig. 9). Denne hoggormen har tydelige blå/hvite fargetegninger på overleppen. Fargetegninger hos melanistisk hoggorm forekommer vanligvis i ansiktsregionen, på overleppen og underkjeven. Denne fargevarianten kan, på samme måte som beskrevet ovenfor (fig. 8), være et forstadium i prosessen som til slutt kan gjøre hoggormen helt sort.
Fig. 10 Foto: Thor Håkonsen
Øyets farge. Melanismen ser også ut til å påvirke øynene til hoggormer. Dette er også tydelig hos andre ormer, blant annet buorm Natrix natrix. Helt ensfargede sorte hoggormer har mørke, nesten helt sorte øyne (fig. 9 og 10 for sammenligning). Melanistisk hoggorm med fargetegninger (fig. 8 og 9), har ofte normal farge på øynene.
Fig. 11 Foto: Thor Håkonsen
Melanistisk hoggorm med synlig sikksakkmønster (fig. 11). Dette er et ungdyr, bare ca. 40 cm lang. Det er i denne perioden forvandlingen fra normalfarget til melanistisk er størst. Det kan derfor godt hende at denne lille hoggormen om noen år ender opp som ensfarget sort. Den kan selvfølgelig også forbli uforandret.
Fig. 12 Foto: Alexandru Strugariu
Sort fra fødselen av (fig. 12). Litteraturen gir inntrykk av at melanistisk hoggorm «alltid» fødes normalfarget, for så å bli gradvis mørkere. Dette er feil! Sorte unger født av sorte mødre er beskrevet flere ganger, (Strugariu & Zamfirescu 2009). Ungen på bildet (fig. 12) ble født i et kull med fem unger. Tre av ungene var sorte, og resten normalfarget. Moren til ungene var faktisk normalfarget. Sorte unger født av normalfarget mor, (brun med sikksakkmønster) ble for andre gang beskrevet i 2009 (Strugariu & Zamfirescu 2009).
Blå variant
Fig. 13 Foto: Kjeld H. Ophus
Hoggormen i figur 13 er en voksen blå hann fra Østfold (2015). Denne varianten er relativt sjelden. En hoggorm som denne vil bære den blå fargen året rundt, men det er kun i korte perioder etter et hamskift at den vil fremstå like fargerik som denne.
Fig. 14 Foto: Thor Håkonsen
Blå/grå hunn (fig. 14). En vakker blågrå hunn med brunt sikksakkmønster. Hanner av blå variant er ikke helt uvanlig, men en hunn som denne hører virkelig til sjeldenhetene. Bildedokumentasjon av en tilsvarende hunn, er nok ikke lett å oppdrive noe sted. Et unikt funn av Thor Håkonsen.
Lilla variant
Fig. 15 Foto: Kjeld H. Ophus
Lilla hunn (fig. 15 og 16). Denne hunnen på ca. 50 cm har en uvanlig lilla bunnfarge, med et rustrødt sikksakkmønster. Hun ble funnet i Vestra Götaland, i Sverige, i august 2015. Verken jeg eller de jeg samarbeider med har sett et lignende eksemplar. Jeg har besøkt lokaliteten flere ganger senere uten å finne noe som ligner.
Fig. 16 Foto: Kjeld H. Ophus
Stripevarianter: hoggorm uten sikksakkmønster
Striper hos slanger forårsakes vanligvis av en genetisk mutasjon. Slike mutasjoner er oftest knyttet til et recessivt gen som kan videreføres gjennom arv.
Fig. 17 Foto: Amund Oksavik
Rettstripet hoggorm. Disse variantene er svært uvanlig innenfor hele hoggormens utbredelsesområde. Enkelte individer kan ha en usedvanlig jevn (rett) stripe langs ryggen, uten noen tegn til sikksakkmønster, som den på bildet over (fig. 18).
Fig. 18 Foto: Peeter Põldsam
Tilnærmet rettstripet hoggorm (fig. 18). Denne hannhoggormen fra Estland er også stripet. Men i motsetning til ormen ovenfor (fig. 17), så har ikke denne ormen en rett og feilfri stripe. Flere steder brytes stripen av ujevnheter. Denne varianten er også sjelden, men ikke på langt nær så uvanlig som den rettstripede hoggormen.
Hvordan kjønnsbestemme hoggorm?
Hvordan i all verden skal man klare å skille hann og hunn når så og si alle fargerelaterte fenotyper kommer til uttrykk hos begge kjønn. Svaret er ganske enkelt. Man må se på hoggormen men svart hvitt briller. Det er faktisk større forskjell på hann og hunn enn mange tror.
Fig. 19 Halebilde (underside). Hann til venstre, hunn til høyre. Foto: Kjeld H. Ophus
Hanner: Hanner er smalere bygd enn hunnen, og de blir heller ikke like lange, (sjelden over 65 cm). Ut over dette har hannen lenger og tykkere hale, ca. 1/7 av kroppens totale lengde, med ca. 37-44 par haleskjell på undersiden.
Hunner: I motsetning til hannen blir hunnen større og kraftigere i kroppen (opptil 75 cm, unntaksvis 90 cm). Ut over dette har hunnen en kortere hale, ca. 1/9 av kroppens totale lengde, med ca. 29-36 par haleskjell på undersiden. Hunnen har også en tydeligere overgang hvor man ser skillet mellom kropp og hale. Med et trent øye kan man lære seg å se dette på avstand, spesielt hvis hoggormen ligger på flat grunn med kroppen jevnt mot bakken.
Fig. 20 Foto: Kjeld H. Ophus
Gul haletipp (fig. 20). Bildet viser en av få hanner med gul haletipp. Legg merke til den gule haletippen til hunnen (fig. 19). Gul haletipp er nemlig langt mer vanlig for hunner. Etter å ha undersøkt mer enn 100 hanner i Trondheim og Østfold, i perioden 2013 til 2016 fant vi kun en håndfull hanner med gul haletipp. Den gule haletippen (fig. 20), tilhører faktisk hannen med brunt sikksakkmønster som er vist i begynnelsen av artikkelen (fig. 2). Denne hannen har derfor ikke bare ett karaktertrekk som er typisk for hunner, men to.
Takkeord
Jeg ønsker og takke følgende personer for at dere holder ut med alt hoggormmaset mitt år etter år:
Marius Sund, takk for interessante innspill, gjennom mer enn 3000 meldinger på facebook som for det meste omhandler hoggorm og dens variasjon. Takk for lånet av bilder til Thor Håkonsen, Alexandru Strugariu, Amund Oksavik, og Peeter Põldsam. Jeg takker også Dag Dolmen, Claes Andreen og Eva Tilseth for nyttige innspill.
Referanser
Mesteparten av resultatene i denne artikkelen er samlet inn gjennom egne undersøkelser og feltarbeid, (i samarbeid med personene nevnt i takkeord). Referanselisten blir derfor ikke veldig stor.
Strugariu & Zamfirescu 2009: A melanistic adder (Vipera berus) neonate born from a cryptic female
