Tekst og foto: Pål Sørensen
Huggormhann tidlig på våren. I denne fasen soler hannene seg og spermiene modnes. De gjennomgår også et obligatorisk hamskifte, noe som kan sees på de blåfargede øynene.
Huggormen (Vipera berus) er vår eneste giftslange og har relativt stor utbredelse i landet. Arten finnes stort sett over hele Sør-Norge med unntak av høyfjellsområdene. I Nord-Norge går huggormen opp til Saltfjellet. I Finland går den lengre nord og er funnet nær grensa til Pasvik, men hittil er det ikke gjort noen funn på norsk side av grensa. I fjellet går huggormen sjelden over 1000 moh., men den er funnet ved Øvre Heimdalsvatn, som ligger ca. 1100 moh.
Huggormen har meget stor geografisk utbredelse, fra England i vest til øya Sachalin nord for Japan i øst, og fra Nord-Finland i nord til Nord-Hellas i sør. Dette er av de slangeartene som har størst utbredelse.
Huggormen er beskrevet med tre underarter:
Vipera berus berus som vi finner i Norge og i størstedelen av utbredelsesområdet.
Vipera berus bosniensis som lever på Balkan.
Vipera berus sachalinensis som lever på den russiske øya Sachalin i Stillehavet, samt i landområdene innenfor.
Slektskapet med den nærstående arten Vipera nikolskii i Russland har vært diskutert, og enkelte mener at det er snakk om samme art.
Tidligere ble også Vipera seoanei i Nord-Spania regnet som en underart av huggormen.
Huggormen regnes til de mer primitive av Vipera-artene. Dette kjennetegnes blant annet ved at den har store hodeskjell, slik som snokene.
Hos noen huggormhunner har ryggtegningen et lyst midtparti.
Utseende
Huggormen kan nå en lengde på 90 cm, men normal størrelse for voksne dyr ligger mellom 45 og 80 cm. Hunner blir både lengre og tyngre enn hanner. Det er også forskjell i kroppsproporsjoner mellom kjønnene; hanner har relativt lengre hale enn hunnene. Dette kan sees allerede hos nyfødte unger.
Huggormen viser også kjønnsforskjell når det gjelder farge. Hanner har normalt grå bunnfarge med svart sikksakktegning. Blålige individer forekommer også. Hannene framstår som lysest, og mest kontrastrike etter hamskiftet om våren. Man kan gjerne snakke om en paringsdrakt, selv om det er uvisst om denne har noen betydning i forplantningsmessig sammenheng. Utover sommeren vil hannene ha et mer brunlig skjær i gråfargen.
Hunner viser langt større variasjon i farge. Bunnfargen kan grå eller olivenfarget, men det vanligste er brun i en eller annen avskygning. Sikksakktegningen kan være svart som hos hanner, men er ofte brunlig og mindre kontrastrik. Den kan også være mer oppdelt med et lysere midtparti.
Mange hunner kan ha mye mørkt pigment, og helt svarte (melanistiske) individer finnes hos begge kjønn. Hos noen individer kan sikksakktegningen være svakt synlig, hos andre er den umulig å se. Svarte individer har ofte lyse, eller blå skjell på leppene.
Andelen av svarte individer i en populasjon kan variere mye fra sted til sted. Melanismen er ikke utviklet ved fødselen. Ungene fødes med normal tegning, men utvikler mer pigment under veksten.
Huggormhunner viser stor variasjon i farge. Her er tre unger fra samme kull. Både bunnfarge og ryggtegning kan vise stor variasjon.
Levevis og forplantning
Huggormen assosieres ofte med stein, noe som først og fremst skyldes at arten ofte overvintrer i steinurer. Her kan den da bli observert om våren, mens det ennå er lite vegetasjon. Det klassiske bildet av huggorm som soler seg på en stein er egentlig misvisende. Huggormen bruker nesten alltid dødt organisk materiale som underlag når den soler seg, svært sjelden ligger den på stein.
Som nevnt overvintrer huggormen ofte i steinurer. Her kan den komme dypt ned i bakken og dermed unngå frost. På slike steder kan det oppstå felles overvintringsplasser for mange individer innenfor et område. Det er gjort funn av over 100 dyr på samme sted, men så store ansamlinger hører absolutt til unntakene. Huggormer kan gjerne overvintre enkeltvis og spredt i terrenget. Overvintringen kan også skje på steder med jord og leire. Da benytter den museganger eller andre hulrom i bakken.
Huggormens aktivitetsperiode starter normalt i april, avhengig av lokalitet og værforhold. Hanner kommer ofte ut før hunner og ungdyr. I den første tiden vil de holde seg ved overvintringsplassen. De soler seg, går inn i et hamskifte og spermiene modnes. Etter ca. to uker skifter de ham, og framstår nå svært lyse i fargen. Straks hamskiftet er gjennomført, begynner hannene å søke gjennom terrenget, på jakt etter paringsklare hunner. I denne situasjonen mister hannene ofte noe av sin skyhet, og kan være lettere å observere. De er også mer sårbare for fiender i denne fasen.
Kurtise i vårsola.
Hunnen kurtiseres ved at hannen kryper over henne med rykkende bevegelser, spiller med tungen og presser hodet ned mot hunnens kropp. Med halepartiet masseres hunnens bakkropp, og halen kveiles rundt hunnens. Er hun mottagelig, løfter hun halen og paringen kan skje. De såkalte hemipenisene (ikke ordentlig penis, men et paringsorgan med en fure der spermiene kan transporteres) er forsynt med kroker. Dette gjør at hannen er godt forankret i hunnen når paringen først er i gang. Blir et huggormpar forstyrret i denne situasjonen, vil hunnen kunne krype av gårde med hannen på slep.
Dersom flere hanner finner fram til en hun, vil det kunne oppstå kamp mellom hannene. Dette foregår ved at hannene kryper gjennom terrenget mens de tvinner kroppene om hverandre og prøver å presse motstanderen ned. Dette er en ren brytekamp, det forekommer ingen biting. Taperen flykter, mens seierherren returnerer til hunnen.
Brytekamp mellom huggormhanner i april.
Hunnen kan pare seg med flere hanner, og det er påvist at ungene i et kull kan ha ulike fedre. For å hindre konkurranse kan hanner vokte over hunner de har paret seg med, såkalt “mate guarding”. Dette må imidlertid avveies mot muligheten til å finne flere hunner å pare seg med.
Utover våren vil hunnen utvikle eggene sine og disse befruktes senere på sommeren av spermier hun har lagret i egglederen.
Mens reproduserende hunner ofte oppholder seg i noe tørrere og varmere terreng nær overvintringsstedet, vil hanner og hunner som ikke er gravide normalt søke til fuktige og vegetasjonsrike områder. Huggormobservasjoner om sommeren vil derfor oftest være av gravide hunner. Hanner er sjeldnere å se på denne tiden av året.
Huggormen er ovovivipar, det vil si at de befruktede eggene beholdes inne i kroppen, til ungene er ferdig utviklet. Dette gir hunnen mulighet for å regulere temperaturen, og metoden er utbredt blant reptiler i kalde områder. Fire av våre fem reptilarter er ovovivipare. Kullstørrelsen hos huggorm er 4 – 16, avhengig av hunnens størrelse og kondisjon. Ungene fødes normalt i august, og er omgitt av en fosterhinne som brytes under, eller rett etter fødselen. Huggormunger skifter ham umiddelbart etter fødselen, noe som er vanlig for huggormarter. Hos andre slanger skjer hamskiftet gjerne etter ca. 10 dager.
Huggormhunner investerer mye i reproduksjonen. Gravide hunner tar normalt heller ikke føde til seg. Begge disse forholdene bidrar til at hunner ofte er sterkt avmagret etter fødselen. Dette gir høy dødelighet, og studier både i Sverige og Italia anslår at ca. 50 % av hunnene bare gjennomfører én reproduksjon. Hunner som overlever trenger et år på å bygge opp nye reserver, noe som gir en toårig reproduksjonssyklus.
I lavlandet avsluttes aktivitetssesongen i månedsskiftet september/oktober. En vellykket overvintring er avhengig av at dyrene finner frostfrie steder. En undersøkelse av den nærstående aspishuggormen (Vipera aspis) foretatt i Sveits, viste at unger hadde høyere vinterdødelighet enn voksne individer. Det er grunn til å tro at det samme gjelder for huggormen hos oss.
Huggormpar om våren. Her foregår sannsynligvis en såkalt “mate guarding”. Hannen vokter over hunnen for å hindre at hun parer seg med andre hanner. Paret viser tydelig fargeforskjell mellom hann og hunn.
Hva spiser huggormen?
Viktigste byttedyr for små huggormer er unger av frosk, salamandre og firfisler. Musunger er også aktuelt, men sannsynligheten for å treffe på musunger av egnet størrelse er nok begrenset. God tilgang på egnede byttedyr er avgjørende, og dødeligheten er høy for unge huggormer.
For voksne huggormer utgjør mus og spissmus hovedføden. Fugleunger blir også spist, men utgjør vanligvis en liten del av menyen.
Smågnagere viser ofte store svingninger i bestandsstørrelsen, og det er vist at dette kan påvirke overlevelse og forplantning hos huggormen.
Huggormen er godt tilpasset kjølige områder, som hos oss. Fordøyelsen av byttedyr kan foregå ved temperaturer helt ned til 10 °C, noe som er lavere enn hos andre slangearter.
Huggormens fiender
Mennesket er nok huggormens største fiende. Selv om arten er fredet gjennom viltloven, er det ikke uvanlig å slå ihjel huggorm man måtte treffe i naturen. Det kan allikevel spores en viss endring i folks holdning. Større forståelse for økologi og biologisk mangfold gjør at stadig flere lar huggormen være i fred.
Av andre arter er det først og fremst musvåk (Buteo buteo) og kråkefugler som er predatorer på huggorm. Sannsynligvis er predasjonstrykket fra slike arter ikke veldig stort på huggorm i Norge. Fra Tyskland er det kjent at huggormbestanden har gått ned etter at villsvin (Sus scrofa) har etablert seg i et område.
Foto: Thor Håkonsen, sort huggorm. Rød iris er vanlig hos huggormen.
Vekst og kjønnsmodning
Vekst vil selvfølgelig være avhengig av byttedyrtilgangen. Den vil derfor variere både mellom år og mellom individer. I Sverige blir huggormer kjønnsmodne ved en størrelse rundt 50 cm, vanligvis etter fire år.
Huggormår
Enkelte aviser kan nærmest årlig fortelle at i år blir det huggormår. Det er vist at svingninger i smågnagerbestanden kan påvirke både overlevelse og forplantning hos huggormen. Spesielle vinterforhold, med sterk barfrost eller veksling mellom varmeperioder og kulde kan nok også gi økt vinterdødelighet. Egne erfaringer tyder imidlertid ikke på markante svingninger i huggormbestanden innenfor et område. Ryktet om huggormår oppstår nok lettest dersom det er fint vær i helger og på fridager om våren. Da er folk ute i terrenget, vegetasjonen er lav og huggormen har sin mest intense aktivitetsperiode. Dette gir mange observasjoner og dermed ryktet om huggormår.
Huggormbitt
Huggormens gift består av komponenter som virker på blod og kroppsvev, såkalt haemotoksisk gift. Det er imidlertid påvist at den sørøsteuropeiske underarten Vipera berus bosniensis også har nervegift. Giftighet angis gjerne ved et LD 50-tall. Dette angir hvor mye gift per kilo kroppsvekt som skal til for å drepe 50 % av laboratoriemus som blir injisert med giften. Huggormgift er ikke av de aller giftigste, og på grunn av størrelsen er giftmengden liten sammenlignet med mange andre giftslanger. Man kan heller ikke uten videre overføre verdiene fra mus til mennesker. Hvor mye gift som sprøytes inn ved et bitt kan variere mye. Giftslanger kan også levere såkalte tørrbitt. Dette innebærer at slangen hugger ut i forsvar uten å injisere gift. Det kan derfor være vanskelig å vurdere virkningen og alvorligheten ved et huggormbitt. 10 til 15 % av bittilfellene vurderes som alvorlige, og blir behandlet med serum. Selv om dødsfall er svært sjeldne, er det all grunn til å ta huggormbitt alvorlig. Særlig gjelder dette dersom barn blir bitt. Huggormbitt gir ofte kraftig blodtrykksfall, noe som kan gi svikt i blodsirkulasjonen og hjertestans. Et annet problem er at sterk opphovning i den bitte kroppsdelen kan føre til avsnøring av blodårer. Dette kan føre til manglende blodtilførsel og seinere koldbrann.
Forfatterens armer etter nærkontakt med huggorm.
Generelle råd dersom du blir bitt av huggorm:
- Reduser fysisk aktivitet til et minimum. Prøv å skaffe transport til stedet.
- Hold kroppsdelen med bittet i ro og bruk et plagg eller liknende til å lage en “støttebandasje” rundt.
- Oppsøk legevakt eller forbered transport til legevakt. Barn bør umiddelbart sendes til legevakt.
En utbredt forestilling er at huggormunger er giftigere enn voksne dyr. Det er påvist at giftsammensetningen kan endre seg fra ungdyr til voksne hos lanseslange (Bothrops asper), men dette er trolig ikke undersøkt hos huggorm. Uansett vil en unge ha langt mindre giftmengde, og dermed være mindre farlig.
Huggormforskning
Mye av kunnskapen vi har om huggormen kommer fra studier som er utført i Norden. En klassiker innen herpetologisk forskning er arbeidet til finnen Vitaanen som beskrev overvintring og sesongmessige forflytninger i en finsk huggormpopulasjon (13). Dansken H. Volsøe beskrev utvikling av testikler og sædceller gjennom sesongen. Dette representerte en tidlig kartlegging av forplantningssystemet hos huggormen (14). Svenske herpetologer har gjennom flere tiår gjennomført omfattende studier av huggormen. Claes Andrén og Göran Nilson har beskrevet atferd og konkurranse i paringstiden om våren (1). De studerte også forholdene på Stora Hästholmen ved Gøteborg. Her er markmus (Microtus agrestis) eneste byttedyr både for voksne og unger. Variasjoner i tettheten av mus ga tydelige utslag på både overlevelse og formering hos huggormen (3). Anders Forsman har også studert huggorm på øyer i Østersjøen, og sett på betydningen av antall byttedyrarter og byttedyrtilgang. Han rapporterer store huggormer på øyer med få byttedyrarter, og antyder at dette kan være et resultat av at store individer kan sluke større byttedyr, og også være mer motstandsdyktige mot matmangel fordi de kan bygge opp større fettreserver (5).
Fordeler og ulemper ved melanisme har vært diskutert lenge (2, 6, 7, 8, 9). En utbredt oppfatning er at svarte individer har en fordel i forbindelse med temperaturregulering og varmeopptak. Dette gir raskere vekst og økt størrelse, noe som gir økt konkurransefordel både for hunner (flere unger) og for hanner (vinner brytekamper). Svarte individer vil imidlertid være dårligere kamuflert enn normalfargede, og dermed mer utsatt for predasjon. På grunn av en såkalt balansert seleksjon mellom disse to fargevariantene vil begge typer kunne være tilstede i en populasjon. I Danmark ser melanistiske individer ut til å være vanligere i områder med skog enn i åpne hedelandskap. Dette kan forklares både med varmeteorien (mindre sol i skogkledte områder) og med predasjonsteorien (økt oppdagbarhet i åpne landskap). Andrén og Nilson har foretatt forsøk med slangemodeller som bekrefter at svarte dyr oppdages lettere (2).
Blålig huggormhann fotografert i juli måned. Hanner viser ikke stor variasjon i farge, slik som hunnene, men om våren kan enkelte hanner ha en lys, himmelblå farge.
Forplantningsbiologi og investering i reproduksjon hos huggormhunner er godt undersøkt gjennom flere svenske studier. En rekke artikler er publisert om dette. Thomas Madsen i samarbeid med Richard Shine fra Australia står sentralt i dette arbeidet (10). Ved hjelp av DNA-undersøkelser er farskap og resultat av paring med flere hanner undersøkt av Mats Höggren og H. Tegelström (7). Unger i samme kull kan altså ha ulike fedre, men de fleste ungene er normalt et resultat av den første paringen.
DNA-studier er også brukt til å kartlegge huggormens innvandring til Norden etter siste istid. Generelt viser huggormene her i nord liten genetisk variasjon, men man kan spore to innvandringsveier: én opp gjennom Finland, og en annen via Danmark og Sør-Sverige (4).
Et interessant tilfelle er knyttet til en isolert huggormpopulasjon ved Smygehuk nær Ystad, lengst sør i Sverige. Området ormene lever på er svært begrenset, og populasjonen er fåtallig. Her observerte man det man mente var tegn på innavl. Hunnene fødte få unger og mange unger var dødfødte. 20 hanner fra andre populasjoner i Sverige ble sluppet ut i området. Dette tilførte bestanden nye gener, noe som resulterte i normale tilstander. Situasjonen er beskrevet av Thomas Madsen m. fl. (11).
Litteraturhenvisninger
1 Andrén C. (1986): Courtship, mating and agonistic behavior in a free-living population of adders, Vipera berus (L.). – Amphibia-Reptilia 7: 353-383.
2 Andrén C. og G. Nilson (1981): Reproductive success and risk of predation in normal and melanistic colour morphs of the adder Vipera berus. – Biological Journal of the Linnean Society 15: 235-246.
3 Andrén C. ogG. Nilson (1983): Reproductive tactics in an island population of adders, Vipera berus (L.), with a fluctuating food resource. – Amphibia-Reptilia 4: 63-79. berus). – Memorabilia Societas Fauna et Flora Fennica 71: 89-92.
4 Carlsson M., M. Höggren, M. Jaarola og M. Tegelström (1995): Postglacial colonization history of Scandinavian adders (Vipera berus). – Memorabilia Societas Fauna et Flora Fennica 71: 89-92.
5 Forsman A. (1993): Survival in relation to body size and growth rate in the adder, Vipera berus. – Journal of Animal Ecology 62: 647-655.
6 Forsman A. og S. Ås (1987): Maintenance of colour polymorphism in adder, Vipera berus, populations: a test of a poular hypothesis. – Oikos 50: 13-16.
7 Höggren M. og H. Tegelström (1995): DNA fingerprinting shows within-season multiple paternity in the adder (Vipera berus). – Copeia 1995: 271-277.
8 Lindell L. E. og A. Forsman (1996): Sexual dichromatism in snakes: support for the flicker-fusion hypothesis. – Canadian Journal of Zoolology 74: 2254-2256.
9 Luiselli L. (1992): Reproductive success in melanistic adders: a new hypothesis and some considerations on ANDREN and NILSON’S (1981) suggestions. – Oikos 64: 601-604.
10 Madsen T. og R. Shine (1994): Components of lifetime reproductive success in adders, Vipera berus. – Journal of Animal Ecology 63: 561-568.
11 Madsen T., B. Stille og R. Shine (1996): Inbreeding depressions in an isolated population of adders Vipera berus. – Biological Conservation 75: 113-188.
12 Selås V. (2001): Predation on reptiles and birds by the common buzzard, Buteo buteo, in relation to changes in its main prey, voles. – Canadian Journal of Zoology 79: 2086-2093.
13 Viitanen P. (1967): Hibernation and seasonal movements of the viper, Vipera berus(L.) in Southern Finland. – Annales Zoologici Fennici 4: 472-546.
14 Volsøe H. (1944): Structure and seasonal variations of the male reproductive organs of Vipera berus. – Spolia Zoologia Museum Haunensis, Kopenhagen 5: 1-172.
