Tekst og foto: Pål Sørensen
Slettsnoken lever i Norge på varme og tørre steder med mye stein. Her nyter en slettsnokhunn vårsola. Så snart temperaturen er blitt høy nok vil den forsvinne ned i løvet. Slettsnoken tilbringer mesteparten av tiden gjemt under stein eller i tørr vegetasjon.
Har du sett en slettsnok? I så fall er du heldig. Slettsnoken er den sjeldneste av våre tre slangearter. På grunn av begrenset utbredelse, strenge habitatkrav og skjult levevis er det relativt få som har sett en vill slettsnok, selv blant biologer eller andre som er mye ute i skog og mark.
I denne artikkelen vil jeg presentere resultater fra 30 års studier av slettsnokens økologi i Norge, men også gjøre sammenligninger med forholdene i andre land.
Utbredelse
Slettsnoken har stor utbredelse i Europa. Fra Skandinavia i nord til middelhavslandene i sør, fra England i vest, gjennom hele Europa, øst til Iran. I Norge er slettsnoken en typisk lavlandsart, mens den på sørligere breddegrader lever i høyereliggende regioner, opp til 2000 moh.
I Norge finnes slettsnoken først og fremst i et relativt smalt belte langs kysten fra svenskegrensen til Stavanger. Flere steder kan man også finne den et godt stykke inn i landet. På grunn av bestemte krav til habitatet, er utbredelsen ikke jevn og sammenhengende, men arten forekommer ofte i spredte populasjoner. Slettsnoken forekommer heller ikke i høyt antall, selv på steder som har en fast bestand.
Habitat
Selv om slettsnoken ikke har vesentlig høyere temperaturkrav enn de andre slangeartene våre, må den kalles en typisk varmekjær art. Dette kan ha sammenheng med at den ønsker å føre en skjult tilværelse. For å kunne oppnå tilstrekkelig høy kroppstemperatur uten å eksponere seg, må den leve på varme steder.
Gode slettsnoklokaliteter er åpne, solrike områder. Terrenget er normalt hellende (ofte bratt) med retning mot sør eller sør-øst/vest. Habitatet har normalt lite jordsmonn, og inneholder alltid stein, enten i form av steinrøyser eller som eksponert berggrunn. Fast fjell bør være oppsprukket med steinblokker og sprekker som gir muligheter for skjul.
Slettsnoken lever gjerne i bratt terreng bare det har nok sol, stein og sprekker.
Jordsmonnet på slettsnokens levesteder er tynt, og vegetasjonen er sparsom. Det kan finnes en del trær, men aldri tett skog. Vegetasjonen på bakken er preget av lyskrevende, tørketolerante arter. Røsslyng er en vanlig art på slike steder. Planten er mangeårig og danner store tuer som inneholder nye friske skudd og eldre, tørre deler. Slettsnoken bruker aktivt denne planten til skjul og temperaturregulering.
De tørre og vegetasjonsfattige områdene der slettsnoken oppholder seg er fattige på byttedyr. De beste slettsnoklokalitetene finner en derfor der slike partier veksler med fuktigere og mer vegetasjonsrikt terreng. Et kupert landskap som inneholder både tørre koller og fuktige søkk med myr og kratt, slik en kan finne mange steder på Sørlandet, er godt slettsnokhabitat.
Man kan selvfølgelig alltid treffe på dyr som befinner seg i atypisk habitat. Dette vil ofte være individer som er under forflytning. Slettsnokens krav til stein og fjell som viktige elementer i habitatet ser imidlertid ut til å være absolutt på våre breddegrader. Dette gjenspeiles i artens utbredelse i Sør-Sverige. Her finnes slettsnoken langs øst- og vestkysten, men mangler i sentrale regioner som er uten eksponert berggrunn.
Utseende
Variasjoner i slettsnokens hodetegning kan, sammen med andre individuelle særtrekk, brukes til å identifisere individene.
Slettsnoken er en slankbygget slange som i Norge kan nå en størrelse på rundt 90 cm. Vanlig størrelse på voksne individer ligger mellom 60 og 80 cm. Bare 4 % av de voksne individene jeg har registrert var over 80 cm lange. Både maksimalstørrelse og gjennomsnittsstørrelse ligger imidlertid betydelig over verdiene for andre europeiske slettsnokpopulasjoner, noe jeg vil komme tilbake til.
Det er ingen utpreget størrelsesforskjell mellom kjønnene, slik det er for våre to andre slangearter. Allikevel ser det ut til at hunnene blir noe større enn hannene. Blant individene over 80 cm var det en overvekt av hunner. Hunner oppnår også høyere kroppsvekt enn hanner. Maksimalvekt for hunner var 189 g (gravid), mens tyngste hann veide 128 g.
Slettsnoken gir et brunlig inntrykk. På hodet og nakken har den en karakteristisk mørk flekk som har gitt opphav til artens latinske slektsnavn; Coronella, som betyr liten krone. Hodeflekken har ofte utløpere nedover nakken. Videre nedover ryggen har dyret en paret rekke med mørke flekker. Slettsnoken har også en tydelig, mørk strek som går gjennom øyet, og fortsetter bakover på siden av hodet. Hode- og nakketegningene varierer fra individ til individ, og kan, sammen med andre kjennetegn, benyttes til å identifisere det enkelte individ. På samme måte er skjellkledningen på hode og hals forskjellig mellom individene. Ulikt antall, størrelse og form på skjellene gjør at man også kan identifisere hammer. Dette krever riktignok at man har gode fotografier av hammens «eier».
Også med hensyn til farge er det en viss forskjell mellom kjønnene hos slettsnoken. Hannene har som oftest en rødbrun farge, mens hunnene er mer grålige. På buksiden har hannene ofte rødbrun pigmentering, særlig i halsregionen og på undersiden av halen. Hos hunnene er buken normalt ensfarget gråsvart. Unntak fra denne regelen forekommer, så den kan ikke benyttes som en sikker kjønnskarakter. Som hos andre slangearter har hannene lengre hale i forhold til kroppen enn hunnene. Små slettsnokunger er sølvgrå med svarte tegninger. Buksiden er oftest rødlig. Etter hvert som dyret vokser går kroppsfargen gradvis over i brunt, mens den røde pigmenteringen på buken avtar.
Levealder
Mine mangeårige slettsnokstudier, med registrering av enkeltindivider over lengre tidsrom, har gjort det mulig å beregne vekstrater for dyr i ulike størrelseskategorier, samt å finne ut hvilken levealder slettsnoken kan oppnå i vill tilstand. De eldste individene jeg kjenner til er tre voksne dyr som er fulgt over perioder på henholdsvis 14, 15 og 16 år. Med utgangspunkt i de vekstkurvene jeg har beregnet for norske slettsnoker, og størrelsen disse individene hadde ved første gangs registrering, er dyrenes alder beregnet til 27, 28 og 27 år. Det er mulig at disse tre individene har hatt en raskere vekst enn gjennomsnittet, men alle tre dyrene er mest sannsynlig over 25 år. I tillegg ble en unge, registrert som nyfødt, gjenfunnet etter 17 år. Dette viser at en levealder på godt over 20 år er fullt mulig for norske slettsnoker.
Slettsnoken fører et skjult levevis. Selv når den soler seg foregår dette ofte godt kamuflert i tørr vegetasjon.
Levevis
I Oslo-området går slettsnoken i dvale rundt 1. oktober, og dukker normalt frem igjen i slutten av april. Mens både huggorm og buorm kan ha forflytninger mellom vinterkvarter og sommeroppholdssted, tilbringer slettsnoken hele året i samme habitat. Slettsnoken er, som de andre norske slangeartene, avhengig av solvarme for å oppnå ønsket kroppstemperatur. Det er allikevel hovedsakelig om våren at man kan observere slettsnoken sole seg helt åpent. Ofte ligger den også da helt eller delvis skjult under stein, i vissent løv eller i tørr vegetasjon. Utover sommeren er det sjelden å se slettsnok i varmt, solrikt vær. Under slike forhold holder dyret seg skjult under stein, i fjellsprekker eller i tørr vegetasjon. Fordi mikroklimaet i slettsnokens habitat er varmt, kan den allikevel holde ønsket temperatur. Størst sjanse for å få se slettsnoken har man etter regn, når bakken er fuktig og kald, da er behovet for soloppvarming størst. I overskyet, varmt vær har man også mulighet for å finne dyret liggende fullt eksponert. Det viser seg at det ofte er dyr i hamskifte som oppfører seg på denne måten. Fenomenet er også rapportert fra andre europeiske land.
Slettsnoken er en rolig art som rører seg med langsomme bevegelser. Arten er en typisk bakholdsjeger som ikke beveger seg raskt og søkende gjennom terrenget, men ligger i ro og venter på byttet, eller som langsomt søker etter reir av mus og spissmus.
Når slettsnoken har fått tak i et byttedyr, slynger den seg rundt det. Om byttedyret ikke blir kvalt, blir det i hvert fall hold fast slik at slangen kan sluke det.
Mye tyder på at slettsnoken kjenner lokaliteten den lever på. Dyrene er ikke tilfeldig fordelt i landskapet, men både det enkelte individ og individene i populasjonen dukker ofte opp på de samme punktene i terrenget. Muligens bruker de både lukt og terrengets konturer til å orientere seg.
Slettsnoken er ingen treslange!
I eldre litteratur kan en ofte finne bilder av slettsnok som klatrer i trær. I utgangspunktet har nok fotografen fått bedre arbeidsbetingelser ved å plassere dyret på en grein. Siden har dette tilsynelatende «gått i arv», noe som har bidratt til å gi et bilde av slettsnoken som en trelevende slange. Slettsnoken kan utvilsomt klatre, og bruker sin muskuløse kropp til å klatre i fjellsprekker, og til å omklamre og holde fast byttedyr. Trær er imidlertid ikke normalt oppholdssted for slettsnoken. Av over 600 observerte slettsnoker befant samtlige seg på bakken.
Adferd overfor mennesker
Slettsnokens langsomme natur viser seg også i atferden overfor mennesker. Mens buormen ofte flykter av gårde ved synet av mennesket, og huggormen raskt kryper i skjul etter en kort «tenkepause», blir slettsnoken normalt liggende i ro en god stund. Først når den er «overbevist» om at den er oppdaget, forsvinner den inn i gjemmestedet sitt. Da kan det til gjengjeld gå raskt. Denne adferden skyldes trolig at arten normalt ikke opptrer åpent, men skjult av stein eller tørr vegetasjon. Den er derfor vanligvis beskyttet eller godt kamuflert.
Dersom man plukker opp en slettsnok og holder den fast, vil den oftest bite. Den holder taket og tygger kraftig. Hugging og hvesing forekommer relativt sjelden, men av og til gjør den hodet flatt og bredt for å virke mer imponerende.
Dersom slettsnoken blir holdt fast, biter den gjerne.
Byttedyr
I Europa er slettsnoken kjent for å ha en høy andel reptiler på menyen. Kannibalisme er rapportert både fra Italia og fra Hviterussland. I Norge er slettsnokens viktigste byttedyr stålorm og spissmus. Gnagere står også på menyen. Selv om slettsnoken kan ta voksne mus, er det først og fremst reirunger det dreier seg om. Mine byttedyrundersøkelser er basert på ekskrementanalyser, byttedyr som er kastet opp under registrering av slangen, og mageinnhold fra trafikkdrepte dyr. Flere ekskrementprøver inneholder bitte små stive hår som stammer fra reirunger av mus eller spissmus. Disse er ikke nærmere bestemt, men viser at unger av små pattedyr utgjør en ikke ubetydelig del av dietten.
Figuren viser fordelingen av byttedyrarter for slettsnok i Norge. I det samlede materialet utgjør firfisle en relativt stor del, men firfisle forekommer oftest ikke der slettsnoken lever. Stålorm og spissmus utgjør derfor den viktigste føden til norske slettsnoker.
Slettsnoken er kjent for å kunne spise slanger, også individer av egen art. Både utenlandske feltstudier og eksempler fra fangenskap viser at dette er tilfelle. Andrén og Nilsson mener at huggorm er et viktig byttedyr for svenske slettsnoker. Egne undersøkelser viser ingen tilfeller av ophiofagi som det heter på fagspråket. Dette betyr ikke at det ikke forekommer, men indikerer at slanger ikke utgjør noen viktig del av slettsnokens diett.
Slettsnoken kan ete andre slanger, her en liten huggorm, men byttedyranalyser viser at disse ikke utgjør noen viktig del av kosten.
Det har i litteraturen vært mye diskusjon omkring dietten til slettsnokunger. Blant annet har man diskutert om insekter har vært en del av kosten. Antallet ekskrementprøver fra slettsnokunger er begrenset, men ingen inneholdt rester etter insekter. I Europa er unger av firfislearter slettsnokungenes viktigste føde. Firfisleegg står også på menyen., noe jeg selv har observert i Hellas. Kåre Fog og medforfattere skriver i «Nordens padder og krypdyr» at slettsnokunger er avhengige av firfisleunger som føde. Dette må utvilsomt være feil. I mine undersøkelser har jeg jevnlig besøkt 8 slettsnoklokaliteter i Oslo-området. Bare på én av disse forekommer det firfisle. På denne lokaliteten er firfisleunger et viktig byttedyr for små slettsnoker, men unger vokser tydeligvis også opp på de andre lokalitetene. Her er sannsynligvis stålormunger det viktigste byttedyret. Overlevelsen for små slettsnoker er imidlertid meget lav, og trolig er mangel på egnede byttedyr en viktig faktor. Det må nevnes at gjenfangsten av registrerte unger har vært størst på lokaliteten med firfisle. Det er sannsynlig at tilgangen på firfisleunger øker overlevelsen for små slettsnoker.
Å beregne overlevelsesprosenten for slettsnokunger er ingen enkel sak. For det første er slettsnoker, og særlig unge dyr, vanskelige å finne. Et annet problem er å avgjøre hvor lenge man skal vente før man avgjør at dyret ikke lenger er i live. To av «mine» registrerte unger ble ikke gjenfunnet før etter henholdsvis 10 og 17 år. Bare langtidsstudier kan avdekke slike forhold.
Stålormer er, sammen med spissmus, slettsnokens viktigste byttedyr.
Forplantning
Paringen foregår om våren, i perioden rett etter vinterdvalen. Det er også mulig at paringer kan forekomme om høsten. Dette er ikke uvanlig hos buormen, som har samme mønster for modning av egg og sædceller som slettsnoken. Høstparing er også observert i andre europeiske land. Under paringen biter hannen seg fast i hunnens hode/nakkeregion, en adferd man også kan se hos amerikanske konge- og melkesnoker. Utover våren og forsommeren vokser og modnes egganleggene (folliklene) i hunnens eggstokker. I juni ovuleres disse fra eggstokkene, og fordeler seg nedover i egglederne. Det er først ved ovuleringen at eggene blir befruktet. Slettsnoken er såkalt ovovivipar, det vil si at den beholder eggene i kroppen, og at fostrene utvikles der. Når ungene fødes ligger de oppkveilet inne i en fødselshinne, eller de sprenger denne under selve fødselen. Størrelsen på norske slettsnokkull varierer mellom 3 og 13. Ved fødselen er ungene gjennomsnittlig 20 cm lange, og veier mellom 2 og 3 gram. De fleste fødsler foregår i løpet av de to siste ukene av august, men fødsler kan forekomme i alle uker i august og september.
Forplantningssyklusen er normalt toårig. Den sommeren hunnen går gravid, spiser hun vanligvis lite, og trenger derfor et «hvileår» for å bygge opp nye reserver. Blant alle hunnene jeg har fulgt gjennom flere år, finnes bare noen få eksempler på at en hunn har fått unger to år på rad.
Gravide hunner oppsøker gjerne de varmeste stedene innenfor habitatet. Dette innebærer at stedet er solbelyst store deler av dagen, og at det har store steiner eller fjellpartier som oppmagasinerer solvarme, samtidig som det gir mulighet for skjul. Hunnen kan dukke opp her allerede i begynnelsen av juli, og tilbringe tiden fram til fødselen innenfor et svært lite område. På slike gunstige steder kan en ofte finne flere gravide hunner. Den enkelte hunn kommer ofte tilbake og benytter nøyaktig samme oppholdssted i de somrene den er gravid.
Slettsnokhunn med unger. Ungene går inn i hamskifte straks etter fødselen. De er derfor mørke med blåfarging av øynene. Hunnen på bildet skiller seg fra normalen ved å ha uvanlig mye rødt pigment.
Straks ungene er født ser det ut til at hunnen normalt forlater området. Ungene går da rett i hamskifte som skjer etter omtrent 10 dager. I denne perioden blir ungene værende på stedet de ble født, og ligger ofte flere sammen. Fordi flere hunner kan bruke den samme lokaliteten, kan en av og til finne unger fra flere ulike kull liggende sammen.
Fiender
En liten slettsnokunge vil naturlig nok ha mange fiender. Kråkefugler utgjør sannsynligvis en viktig trussel, men jeg ser også for meg at store padder kan sluke små slettsnokunger. For voksne individer vil musvåk representere en fare. Grevling spiser nok også gjerne slettsnoker, men er nattaktiv, noe som reduserer muligheten for at de to artene treffes.
Langtidsstudier, kombinert med det fenomenet at slettsnokhunnene ofte kommer tilbake til samme sted når de er gravide, har gjort det mulig å beregne overlevelsesprosenten for voksne slettsnokhunner i Osloområdet. Den årlige overlevelsen for denne kategorien slettsnoker ligger på 80 %. Dette er høyere overlevelse enn hva som er beregnet for arten i England. Dette kan skyldes forskjeller i habitat og levevis, men sannsynligvis er et lavere antall rovdyr en viktig faktor. For eksempel er ilder og steinmår trolig viktige predatorer på slettsnok sør i Europa.
Mennesker er generelt lite slangevennlige, og avliving er kanskje den mest vanlige adferden når menneske møter slange. På grunn av spesielt krav til habitat, skult levevis og god kamuflasje er slettsnoken i Norge ikke spesielt truet på grunn av dette. Fordi mennesket holder landskapet åpent ved å fjerne skog, eller ved å holde dyr på beite, har sannsynligvis menneskelig aktivitet en positiv effekt på slettsnokens muligheter her i landet.
Typisk oppholdssted for gravide slettsnokhunner; god solinnstråling, varmemagasinerende berggrunn, og sprekker med muligheter for skjul og temperaturregulering. Også andre individer av arten benytter dette habitatet.
Norske slettsnoker blir store
Som nevnt har slettsnoken stor utbredelse i Europa. Det viser seg imidlertid at størrelsen på dyrene varierer. Dette gjelder både ungestørrelse, maksimalstørrelse og gjennomsnittlig størrelse på voksne individer. De største dyrene finner man i Skandinavia, mens England og middelhavslandene har de minste dyrene. Dyr fra Sentral-Europa viser verdier mellom dette. Dette gir en gradient med økende størrelse på dyrene fra sør mot nord. Dette bildet er motsatt av hva som er trenden for andre slangearter i Europa. Hvis en bruker gravide hunner som sammenligningsgrunnlag, er norske slettsnoker nærmere 50 % lengre, og 125 % tyngre enn dyr i populasjoner fra England eller Sør-Europa. Norske dyr er også større når kjønnsmodning inntrer. Mens norske slettsnokhunner normalt er ca. 60 cm lange, og veier rundt 90 g ved første gangs graviditet, kan dyr fra Sør-Europa bli gravide allerede ved en lengde på noe over 40 cm og med kroppsvekt under 30 g. Også ved fødselen er norske slettsnoker store; gjennomsnittlig 20 cm lange. Ungestørrelsen fra søreuropeiske populasjoner oppgis til å være 15 – 17 cm.
Hvorfor så store forskjeller?
(Et avsnitt for spesielt interesserte)
Forskjell i størrelse mellom ulike populasjoner av samme slangeart er kjent fra flere arter, og kan ha flere grunner. Jeg vil under presentere ulike årsaker til slike forskjeller, og diskutere mulighetene for at disse gjelder for norske slettsnoker.
Kroppsvekt for gravide slettsnokhunner i ulike europeiske populasjoner. Norge ser ut til å ha verdens største slettsnoker.
1) Forskjeller i byttedyrtilgang
Liten tilgang på byttedyr kan gi redusert vekst, og dermed små voksenindivider. Dette er ikke genetisk bestemt, og kan endres ved økt mattilgang. At norske slettsnoker skulle ha større tilgang på byttedyr enn sine søreuropeiske artsfrender er svært usannsynlig. Blant annet mangler vi hos oss firfislearter som er viktige byttedyr i andre europeiske land.
2) Forskjeller i byttedyrenes størrelse
Stor størrelse på byttedyrene kan selektere for økt størrelse hos slangene. Dette er kjent for tigerslanger på Chappel Island i Australia. Fordi store sjøfuglunger her er viktigste byttedyr, er tigerslangene på øya betydelig større enn på fastlandet. Dette er en forskjell som har utviklet seg i løpet av noen få tusen år.
At norske slettsnoker skulle være tilpasset store byttedyr er lite sannsynlig. Aktuelle byttedyr ville da være voksne gnagere, men byttedyranalysene viser at store gnagere ikke utgjør noen stor del av slettsnokens diett. I den grad den eter smågnagere, er det ofte snakk om reirunger.
Å måle lengden på en levende slange er ikke helt enkelt. Slettsnoken er heller ikke helt fornøyd.
3) Økt størrelse gir færre fiender
Selv om norske slettsnoker blir større enn sine søreuropeiske slektninger, er forskjellen neppe stor nok til å gjøre den vesentlig mindre sårbar for predasjon. En slangejeger som musvåken, vil ikke ha problemer med å ta en velvoksen norsk slettsnok.
4) Økt kroppsstørrelse gir flere unger
Dersom dødeligheten blant unger er høy, vil det være en fordel at hunnene får mange unger. Hos reptiler, som fortsetter å vokse etter kjønnsmodningen, kan økt størrelse hos hunnene føre til at det blir født flere unger. I populasjoner der dødeligheten blant unger er høy, mens det er god overlevelse for voksne dyr, vil det lønne seg å utsette kjønnsmodningen, og heller satse på fortsatt vekst. Dersom store hunner får flere unger, vil utsatt kjønnsmodning kunne gjøre at en hun allikevel produserer flere unger i løpet av livet. En slik situasjon, med høy ungedødelighet og god overlevelse for voksne dyr, ser ut til å gjelde for norske slettsnokpopulasjoner. Dette ser allikevel ikke ut til å være en viktig forklaring på størrelsen til slettsnokene hos oss. Kullstørrelsen er ikke vesentlig større her i landet. I hvert fall avspeiler den ikke den betydelige forskjellen i kroppsstørrelse.
Det er også nokså svak sammenheng mellom hunnens størrelse og antall unger som fødes. Det samme gjelder også for andre slettsnokpopulasjoner i Europa. Riktignok fødes de største kullene av store hunner, men det gir ikke veldig tydelig gevinst for hunnene å øke kroppsstørrelsen. Dette skyldes antagelig at andre, tilfeldige faktorer, som hvor mange byttedyr en hunn får tak i, er av nesten like stor betydning.
5) Økt kroppsstørrelse gir større unger
Et alternativ til å øke kullstørrelsen vil være å produsere større unger.
Økt størrelse på ungene vil kunne gi økt overlevelse av minst tre grunner:
- Større unger har færre fiender
- Større unger kan svelge større byttedyr, og får dermed flere muligheter til å skaffe seg mat
- Større unger kan lagre større reserver, og dermed være mer motstandsdyktige mot sult og matmangel.
Norske slettsnokhunner føder store unger; rundt 20 cm mot 15-17 cm sør i Europa. Om en sammenligner norske og polske slettsnokhunner av samme størrelse, får de norske dyrene gjennomgående noe færre unger. Da kroppsvekten til polske slettsnoker ikke er høyere enn for jevnlange norske dyr, kan dette forklares med økt ungestørrelse i de norske kullene.
Det er vanskelig å plukke ut én forklaring på hvorfor slettsnoken her i nord blir så mye større enn sine slektninger i sør. Det kan godt være flere forklaringer på dette, også andre enn de som er nevnt ovenfor. Jeg tror imidlertid at forklaringen er knyttet til overlevelse på ulike livsstadier, og til dyrenes «valg» av forplantningsstrategi. Hittil kan teorien om at stor kroppsstørrelse gir store (og mange) unger se ut til å være den beste kandidaten. På mange lokaliteter vil stålormunger ofte representere det eneste aktuelle byttedyret. Det betyr at det vil være få sjanser til finne mat. Da kan det komme godt med å være stor. Det gir økt sannsynlighet for at du klarer å sluke stålormen, og kan også gi økt toleranse mot sult fordi kroppen kan inneholde større reserver.
Ut å finne slettsnoken?
Her skal du få noen tips dersom du har lyst til å treffe på en slettsnok i naturen:
1) Let i slettsnokens utbredelsesområde
I Osloområdet finnes arten bare på enkelte, ofte isolerte lokaliteter. På Sørlandet finnes det mye gunstig habitat for slettsnoken, og her kan man kanskje snakke om en mer sammenhengende bestand.
2) Søk sola!
Slettsnoken lever i åpent, solrikt terreng, aldri i skog. Terrenget har oftest helning mot sør eller sør-vest/øst. Det kan gjerne være bratt.
3) Se etter stein
Det er alltid stein på slettsnoklokaliteter. Enten i form av ur og steinblokker, eller i form av fast berggrunn. Fast fjell må ha sprekker.
4) Beregn værforholdene.
Varmt, tørt vær er dårlig vær for slettsnokobservasjoner. Om våren, rett etter overvintringen kan man finne dyr som soler seg under slike forhold, men resten av sesongen er det sjelden å se slettsnok på riktige godværsdager. Størst sjanse har du på dager med skiftende skydekke eller disig vær. Situasjoner med våt og nedkjølt bakke, etter regnvær er særlig gunstige, da har dyrene behov for å varme seg opp. Ellers kan helt overskyete, men varme og fuktige sommerdager også gi godt resultat.
5) Se etter hammer.
Slettsnoken lever skjult, og kan være vanskelig å finne selv om den er til stede. På en god slettsnoklokalitet kan man ofte finne skinn som ligger igjen etter hamskifter. Se i sprekker i stein og fjell, eller i overgangen mellom stein og gress.
Slettsnoken ligger ofte helt eller delvis skjult, så selv under gunstige værforhold kan det være vanskelig å få øye på den. Normalt er det heller ikke mange individer i en norsk populasjon.
Når jeg besøker «mine» slettsnoklokaliteter beregner jeg alltid værforholdene for å øke sjansene for å finne dyr. Jeg er allikevel godt fornøyd dersom jeg finner mer enn ett dyr. Rekorden er 7 på én lokalitet.
God «jakt»!
Litteratur:
Andrén C. og Nilson G. (1976). Hasselsnoken (Coronella austriaca) – en utrotningshotad ormart! Fauna och Flora 71 (2) s. 61-76.
Andrén C. og Nilson G. (1979). Hasselsnoken (Coronella austriaca) i Norden – en isolerad och ekologisk särstelld ras? Fauna och Flora 74 (2) s. 89-96.
Dolmen D. (2008). Norske amfibier og reptiler (Feltherpetologisk guide). Tapir Akademisk Forlag. Trondheim
Fog K., Schmedes A. og de Lasson D. R. (2001). Nordens padder og krybdyr. Gads forlag. København
