Huggormbitt på hund og katt


Tekst:  Per Christian Bye, Vestmar Dyreklinikk Dyrehelse AS, tlf: 35992250

 

 

 

Huggormbitt er en forgiftning. Det er det første og viktigste du som dyreeier må vite. Det er derfor ingenting du kan gjøre, utover å sørge for at dyret får vann, hvis den vil ha det. Det er ingen tabletter eller behandlinger som kan gjøres ute i felt som vil gi en eneste mulig forbedring for dyret, utover væske. Kortisontabletter har vært populært, men det er dokumentert at dette øker dødeligheten, og skjuler forandringene vi veterinærer benyttes oss av for å sikre riktig valg av hvem som trenger avansert behandling, og hvem som kun trenger overvåkning.

 

Giften

Huggormgiften er en cocktail bestående av forskjellige enzymer som starter fordøyelsen av byttet i byttet. Disse vil forårsake vevsødeleggelse lokalt i bittet, som viser seg med hevelse, smerte, væskeansamling, og bloduttredelser. Når/hvis denne giften kommer inn i blodsirkulasjon, vil dens gift kunne påvirke organer langt unna bittsåret. Typiske skader forekommer oftest i nyrer, lever, og hjerte, men det er teoretisk mulig for at andre strukturer og organer kan få nok gift til å vise kliniske problemer.  En del av giften forårsaker forandringer i klottingsmekanismen til dyret, og dette er veldig viktig klinisk for oss.

Absolutt ikke alle huggormbitt medfører at slangene sprøyter inn gift med bittet. For slangen er slik bruk av gift absolutt ikke ønskelig, og det er kostbart for slangen å erstatte denne giften. Slanger vil derfor først true den som kommer i dens nærhet ved hjelp av lyd og bevegelser.  Hvis man trekker seg litt bort, det holder med et steg bakover, vil huggormen oftest trekke seg unna; lær barn å ta et steg tilbake når de hører lyden.  Bitt skjer oftest når huggormen blir tråkket på/sittet på, eller i forbindelse med nysgjerrige dyr som stikker snuta ned for å undersøke hva dette er.

 

Bittsted

Det minste farlige stedet å bli bitt er i snuta. Den vil hovne opp, og bli smertefull. Hevelsen følger tyngdekraften, og vil synke ned til under haken/ned mot halsen. Av og til kan man se punktformede, blødende/væskende forandringer med mindre enn 1 cm avstand, der dyret har blitt bitt. Oftest finner man ikke bittet, selv etter barbering av hele området.

Vi har behandlet mange hundre bitt de siste 6-7 årene, men aldri hatt noen med respirasjonsproblematikk som følge av bitt. Jeg tviler sterkt på at dette kan forekomme, så lenge ikke bittet er på halsen (noe jeg ikke har sett: hunden må ha rullet seg på ormen). Bitt på snuten har underliggende benvev, noe som gjør det mindre sannsynlig at hevelsen skulle kunne klare å påvirke luftveiens diameter.

Det er noe farligere å bli bitt i labbene. Jeg har ikke sett noen forklaring på dette, men det kan være relatert til liten avstand mellom hud og blodkar, og at bevegelser i etterkant sørger for at mer gift blir att opp, og fraktet videre i blodsirkulasjonen til organer for detoksifikasjon og utskillelse.

Det farligste stedet å bli bitt er i buken. Jeg har aldri hørt noen bli bitt i halsen, men dette vil også kunne være veldig farlig, grunnet store blodkar i område. Bitt i buken vil kunne resultere i gift lett kommer inn i buken, og der blir de raskt tatt opp.

Bitt i snuten. Foto: Susann Bryn

 

Bitt i labben. Foto: Caroline Klemsdal

 

Hva du må gjøre ved mistanke om bitt

Det viktigste du som eier kan gjøre, er å ringe veterinæren med en gang, fortelle hvor langt unna dere er, hvor tung dyret er, og om dyret har noen skjulte sykdommer, eller bruker noen medisiner. Skader i nyrer, lever eller hjerte vil øke sjansen for bivirkninger, da giften vil kunne forsterke allerede problemer som er til stede. IKKE GI NOEN MEDISINER til dyrene; du øker bare sjansen for at dyrene skal dø. Kan du bære dyret, bør dette gjøres, for å redusere hastigheten på gift som distribueres rundt om i kroppen. Utover det, skal du ikke gjøre noen ting.

 

Hva vi gjør etter at du har ringt

Etter at eier har ringt oss, rykker vi ut til klinikken (vi estimerer at vi har behandlet mellom 400-500 huggormbitt siden 2009; to har skjedd i åpningstiden), gjør klar væske, venekateter, og blodprøvningsutstyr. Det er viktig å hindre dyret i å tisse, da urinen vil være nødvendig for oss for å se om vi har skader på indre organer.

 

Innledende behandling

Når du kommer inn, starter vi med å gi dyret ekstremt kraftige smertestillende i form av opiodier. Du må ikke gi smertestillende du måtte ha for deg eller dyret hjemme, da disse vil kunne forårsake forsterkninger av skadene som eventuelt forekommer i nyrene. Vi fortsetter med å legge inn venekateter, for å tilgang til blodsirkulasjonen og raskt få gitt medisiner, hvis dyret får alvorlige bivirkninger/kollapser.

 

Vurdering av skadeomfang og behovet for antiserum behandling

Blodprøver vil bli analysert fort med hensyn til saltforstyrrelser, syrebase forstyrrelse, infeksjonstendenser, og organskader. Blødningsfaktorene måler vi med en gang, og dette er vesentlig for å vurdere om det er nok gift i blodet til at antiserum er nødvendig. Koagulasjonskaskaden er derfor en av våre viktigste verktøy når vi vurderer behovet for motgift. Men forandringer på dette vil være basert på tid fra eksponering, mengde gift, hvor dyret ble bitt, og hvor mange ganger det ble bitt.

Urinprøven blir analysert for blod og proteiner, samtidig med at vi vurderer nyrenes konsentrasjonsevne, som vil fortelle noe om underliggende sykdom og hydreringsstatus.

Vi er heldige på vår klinikk, som har mulighet til å måle hjertemuskelskade direkte, gjennom noe som heter Troponin. Det gjør at vi kan med en gang vurdere om vi ser tegn til hjerte skade, enten som følge av giften, eller andre sykdommer av vesentlig omfang som vil være avgjørende for vurdering om dyrene er i ekstrem risikosonen, eller ikke. Hunder med kronisk hjertesykdommer vil ha større sannsynligheter for å få akutte komplikasjoner i sjokkfasen av behandlingen.  Klinikker som ikke har tilgang til hjertemuskelmålning, vil bruke EKG for å se om det er avvik (men denne er mindre følsom for små skader i hjertemusklene). Vi bruker EKG når vi har risikopasienter som må ha behandling.

Følgende kriterier bruker vi til å vurdere om huggormbitt skal behandles med antiserum:

  • Observert bitt > ukjent bittstatus
  • Bitt i labb > bitt på snuten
  • Grad av hevelse og smerte
  • Påkjent almenntilstand > upåvirket
  • Blod i urinen > normal urinprøve
  • Økt koagulasjonsstatus > normal blødningstendenser
  • Under 15 kg > over 30 kg
  • Tegn til hjertemuskel skade
  • Tegn til leverskade
  • Tegn til sirkulasjonskollaps
  • Store avvik på blodgassen
  • Utetemperatur

Det er mange faktorer som må vurderes, og noen antagelser må vi komme med. Vi antar som regel at dyret ikke har medfødte sykdommer eller andre sykdommer som påvirker blødningstendensen. Vi antar at dyret var friskt før det ble bitt: katter over 7-8 år vil ofte ha skjulte nyreskader, og disse vil gjøre det litt vanskeligere å skille mellom hva som eventuelt er fra gift og hva som er fra kronisk sykdom.

Har du hunden i bånd, vil du (som regel) ha observert bitt. Hvis du ikke overholder båndtvangen og har hunden løs, vil du også ikke kunne gi oss den vesentlige informasjonen om hundens kontakt med huggorm.

Det er sjeldent katteeiere observerer bittet fra huggorm. Hvis huggorm har vært observert nylig i nærheten, vektlegges dette. Kattens oppførsel og tidligere interesse for å fange slanger vektlegges i høy grad.

 

Hoggormen trives ofte godt i nærheten av populære turstier. Foto: Marius Sund

 

 

Andre sykdommer/skader som kan ligne på huggormbitt

Når vi har et dyr inne med mistanke om huggormbitt, ser vi på bl. a. følgende differensial diagnoser:

  • Beinbrudd/traumatisk skade
  • Vepsestikk
  • Annen innsektpåvirkning
  • Medisinreaksjoner
  • Tannfrakturer/infeksjoner
  • Hjerteproblemer
  • Nyreproblemer
  • Alle dyr som blir uforklarlig slapp, etter at de har vært ute, med hevelser, på sommeren vil ha huggormbitt som mistanke.

Dette er faktisk et myggstikkbitt. Kan være livstruende, og behandles på en annen måte enn hoggormbitt. Foto: Per Christian Bye

 

Hvorfor behandles ikke alle med antiserum?

Antiserum er veldig dyrt. Det er en grunn til at du bør ha forsikring på dyret ditt. Men det er også ikke helt uten risiko å bruke dette. Bivirkninger forekommer, og feil bruk er hyppigste årsaken til at vi ser bivirkninger. Tidligere bruk øker sjansen for livstruende bivirkninger. Når en pasient kommer inn med huggormbitt, eller mistanke om dette, har vi en egen samling av medisiner gjort klart i kjøleskapet for å takle livstruende bivirkninger. Det er ingen grunn for å la være å behandle dyr med tydelig tegn til forgiftning, men å hvis man behandler et vepsestikk med antiserum fordyrer man en ellers (normalt sett) enkel sykdom, og man øker sjansen for bivirkninger senere, hvis dyret skulle bli bitt.

Når vi behandler dyr, får de væske i henhold til hydreringstilstand, forandringer på syre- og base forhold, og vekten til dyret. Væsken støtter opp om nyrefunksjonen, men for mye væske kan gi flere problemer enn det løser. Hos veldig syke dyr, følger vi opp med nye blodprøver underveis i behandlingen

 

Etterbehandling/kontrollbehov

Sen-reaksjoner er sjeldne. Alle pasienter bør komme inn til kontroll etter 3-5 dager, for å se etter skader på organer, og eventuell infeksjon. Nyrene bør kontrolleres opp igjen 2-3 uker etter bitt, da de kan fort få skader fra immunforsvaret til dyret. Dette kan man lett gjøre noe med tidlig etter bittet, men hvis man venter så få man irreversible skader i nyrene, som vil være selvforsterkende.

Noen få pasienter trenger ytterligere doser med antiserum. Dette kan gis opp til 72 timer etter bittet. Revurdering av diagnosen er alltid nødvendig, da andre sykdommer lett kan imitere huggormbitt.

 

Prognose

Prognosen for huggormbitt er veldig gode. Vi har ikke mistet en eneste pasient som følge av huggormbitt siden 2009; det året vi sluttet med kortison, og gikk over til antiserum. Det aller viktigste for en god behandling, vil være tidlig intervensjon og støtteterapi fra veterinæren din. Har du ikke kjørt for fort før, så er dette tidspunktet til å gjøre det. Ikke stopp for å handle mat på veien. Ring oss med en gang du har mistanke, så vi får mulighet til å ta imot pasienten når du kommer, med alt utstyret funnet frem; å spare 5 minutter tidlig, kan utgjøre veldig stor forskjell senere i behandlingen.

Diagnosen kan være veldig vanskelig å stille, hvis bitt ikke har blitt observert. Flest bitt forekommer når huggormen er slapp, tidlig vår og høst.  Selv i tilstander hvor beinbrudd virker sannsynlig, må du ikke overse muligheten for at et dyr kan ha blitt bitt av huggorm; selv i bittøyeblikket kan det se veldig ut som om hunden brekker beinet når den løper over huggormen.

 

 

Som du ser over, er huggormbitt en komplisert behandling og diagnostisering, men med en god prognose. Husk at ormen er fredet, og den har sin funksjon i miljøet.

Vær snill mot alle dyr, så er de snille mot deg.

 

 

Per Christian Bye (veterinær)

Vestmar Dyreklinikk (Kragerø)

Print Friendly, PDF & Email